For høy terskel for å ta kontakt med kollegastøtte

Skrevet av Jon Våge, psykotraumatolog RITS og stasjonsleder i ambulansetjenesten ved OUS. Kollegastøtte i prehospital klinikks kollegastøtteordning EFOK (emosjonell førstehjelp og krisehåndtering).

Foto: Pexels.com

Terskelen for å ta kontakt med kollegastøtteordningen er for høy, kommer det fram i min masteroppgave om kollegastøtte. Løsningen er en aktivt oppsøkende kollegastøtteordning. Sammendraget er basert på masteroppgaven «Hvordan fungerer kollegastøtte? Ambulansepersonell og intensivsykepleieres opplevelse av kollegastøtte og emosjonell førstehjelp» (1)

Hvordan blir helsepersonell fulgt opp etter belastende hendelser?
Ambulansepersonell, sykepleiere og leger står ofte i krevende situasjoner med pasienter som har blitt kritisk dårlige, skadde eller akutt syke. Helsepersonell i akuttkjeden opplever ofte hendelser som omfatter andre menneskers lidelse, smerte og død. De møter også pasienter og pårørende som er i dyp krise eller sorg. For noen tilhører dette arbeidshverdagen daglig.

Men hvordan blir helsepersonell fulgt opp etter belastende hendelser? Finnes det gode tilbud for oppfølging gjennom kollegastøtte på arbeidsplassen, og hvor tilgjengelig er dette for den enkelte ansatte? Blir helsepersonell tilbudt emosjonell førstehjelp og kollegastøtte etter sterke opplevelser og/eller uønskede hendelser? I tilfelle – hvordan blir dette tilbudt, gjennomført og opplevd? I tilfelle ikke – på hvilken måte blir da ansatte ivaretatt etter slike hendelser og opplevelser?

Metode
I min undersøkelse ved to avdelinger, ambulansetjenesten og medisinsk intensiv – begge ved Oslo universitetssykehus HF (OUS) – forsøkte jeg å finne svar på disse spørsmålene. Jeg brukte kvalitativ metode og gjennomførte dybdeintervjuer med til sammen 16 ansatte, åtte paramedicer fra ambulanseavdelingen og åtte sykepleiere fra medisinsk intensiv. Braun og Clarkes tematiske analyse (2) ble brukt i analysearbeidet.

Er det noen forskjell på hvordan ambulansepersonell og sykepleiere opplever bruk av kollegastøtte?
Tydeligst forskjell mellom avdelingene gjaldt støtte på organisatorisk nivå. Ambulansepersonellet blir ofte kontaktet etter belastende hendelser og har en organisert kollegastøtteordning som de er fornøyd med. Intensivsykepleierne har ikke systematisk oppfølging og mener sterkt at det er behov for det.

Undersøkelsen viste at det var flere likheter mellom sykepleierne og paramedicene i hvordan informantene opplevde arbeidshverdagen. Det kom også fram at de opplevde belastende hendelser likt. Hendelser med barn og unge, identifisering med pasient eller pårørende og pårørendehåndtering viste seg å være mest belastende. Det kom samtidig frem at belastende hendelser også kan gi psykologisk vekst og resiliens (psykologisk motstandskraft).

Ved begge avdelingene kom det frem at de så på den uformelle kollegastøtten som mest verdifull, og de fleste ser på sine nærmeste kollegaer som den viktigste støtten. Denne støtten skjer både på jobb og i private sammenhenger.

Høy terskel for å be om hjelp
Det viste seg også at informantene fra begge avdelinger har en høy terskel for å be om hjelp etter belastende hendelser. De stiller høye krav til seg selv, og det er forventninger – både egne og andres – om at de skal måtte tåle disse belastningene. Det utkrystalliserte seg et ønske fra det som kan kalles «supersykepleiere» og «superparamedicer», om å kunne «ta av seg kappen» – slippe å måtte tåle alt. Dette viser hvor viktig det er at denne terskelen er noe kollegaer i helsevesenet snakker sammen om, og at man bør være åpen for når noe er over egen tålegrense.

Felles for avdelingene var også at flere opplevde å få psykologisk vekst etter visse belastende hendelser. Ut fra disse funnene bør helseutdanninger i fremtiden fokusere mer på resiliens, både blant ambulansepersonell, intensivsykepleiere og annet helsepersonell som står i belastende situasjoner. Økt kompetanse om menneskers adferd i stress og krise og hvordan man kan bli påvirket av for eksempel belastende hendelser, vil kunne bidra til at personellet bygger opp resiliens for å være bedre mentalt forberedt og hindre psykisk uhelse.

Organisert kollegastøtteordning
Selv om det var mange likheter, viste oppgaven også at det var flere forskjeller mellom gruppene. Ambulansepersonellet har tilgang til en organisert kollegastøtteordning. Dette har man ikke på medisinsk intensiv. Det som pekte seg ut, var at ambulansepersonellet formidler en større grad av trygghet når de snakket om belastende hendelser. Det er vanskelig å konkludere med at den organiserte kollegastøtteordningen alene var avgjørende, eller om det var andre faktorer som spilte inn. Har for eksempel kontinuiteten med makker og bedre tid til å snakke sammen i den uformelle kollegastøtten betydning for paramedicene? Dette kan jeg ikke konkludere med, men det er nærliggende å tro at flere faktorer har betydning. Selv om både sykepleierne og paramedicene har en høy terskel for å be om hjelp, skiller ambulanseavdelingen seg ut ved at kollegastøtter også kontakter personellet etter belastende hendelser. Sykepleierne må gjerne be om det selv. At kollegastøtteordningen EFOK tar kontakt med paramedicer etter hendelser hadde stor betydning og er kanskje et av de viktigste suksesskriteriene for ordningen.

Undersøkelsen viste at en organisert kollegastøtteordning kan se ut til å ha betydning for opplevd ivaretakelse og trygghet. En slik ordning vil sannsynligvis kunne bidra til økt trygghet på jobb, bedre arbeidsmiljø og bedre pasientbehandling. Det foreligger støtte fra forskning om at det vil være fordelaktig å organisere en eller annen form for kollegastøtte (3,4). I oppgaven viste jeg også til forskning som sier at manglende tilgang til kollegastøtteordninger kan medføre negativ emosjonell vekst (3).

Et sentralt funn fra min undersøkelse, og et viktig bidrag til debatten, er at en kollegastøtteordning i seg selv ikke ser ut til å være nok. Den bør også være organisert på en slik måte at ordningen slår inn etter gitte parametere, og dermed er oppsøkende. Dette siden terskelen for selv å ta kontakt ser ut til å være for høy for helsepersonell. Dersom ordningen baserer seg på at den enkelte selv skal ta kontakt, kan man anta at ordningen ikke vil fungere så godt som ønsket.

Veien videre og fremtidige anbefalinger
Vi trenger forskning på kollegastøtte og effektene en slik oppfølging kan føre til. Det kunne også vært interessant å forske mer på hva som skal til for å senke terskelen for å be om hjelp og støtte. Hvordan kan en godt organisert kollegastøtteordning bidra til at supersykepleierne og superparamedicene kan legge kappene på hylla?
På bakgrunn av disse funnene, anbefaler jeg at helsepersonell tilbys en godt organisert og oppsøkende kollegastøtteordning. Ordningen bør være tilpasset den enkelte avdeling den har til hensikt å virke i.

Litteratur

Våge, J (2021). Hvordan fungerer kollegastøtte? Ambulansepersonell og intensivsykepleieres opplevelse av kollegastøtte og emosjonell førstehjelp. Masteroppgave. http://urn.nb.no/URN:NBN:no-94841
Braun, V., & Clarke, V. (2006). Using thematic analysis in psychology. Qualitative Research in Psychology, 3(2), 77-101. http://dx.doi.org/10.1191/1478088706qp063oa
Reid, B. O., Næss-Pleym, L. E., Bakkelund, K. E., Dale, J., Uleberg, O., & Nordstrand, A. E. (2021). A Cross-sectional Study of Mental Health, Posttraumatic Stress Symptoms and Post Exposure Changes in Norwegian Ambulance Personnel. Research Square Platform LLC. https://dx.doi.org/10.21203/rs.3.rs-903117/v1
Sterud, T., Hem, E., Ekeberg, Ø., & Lau, B. (2008). Occupational stressors and its organizational and individual correlates: A nationwide study of Norwegian ambulance personnel. BMC Emergency Medicine, 8(1), 16. https://doi.org/10.1186/1471-227X-8-16

Se tidligere nyhetssaker som berører samme tema: