Skrevet av Torben Wisborg
Krav til trening
Trening av traumeteam startet på de fleste sykehus etter at BEST-prosjektet begynte å bruke simulering for trening av team i 1997. I 2006 kom den første «nasjonale» traumeplan, som likevel ble vedtatt i fire ulike versjoner i de fire regionale helseforetak. Allerede i denne planen var det krav om teamtrening, formulert som «Sykehuset skal regelmessig tilby teamtrening i mottak av alvorlig skadet pasient. Nøkkelpersonell skal ha gjennomgått slik trening innen 3 mnd etter tiltredelse».
I 2016 ble planen revidert, og den nåværende traumeplan stiller også krav om teamtrening. Her er formuleringene endret noe: «Alle personellgrupper bør gjennomføre teamtrening med mottak av alvorlig skadet pasient minst en gang pr år», og i tillegg er teamtrening et kompetansekrav for alle traumeteamets medlemmer.
Blir kravene overholdt?
Selv om traumeteamtrening har vært et krav lenge er det ikke gitt at sykehusene faktisk gjennomfører trening. I 2004 var det 50 sykehus som mottok mulig alvorlig skadde pasienter. Da så vi i en undersøkelse at 54% av sykehusene hadde trent traumeteam innfor det siste halvår.
Isaksen MI et al. Tidsskr Nor Legeforen 2006; 126: 145-7
I 2013 var antall akuttsykehus med traumefunksjon redusert til 35, i tillegg til de fire traumesentrene. Da gjorde vi en ny undersøkelse av blant annet traumeteamtrening, og fant at 37 av 39 sykehus trente regelmessig.
Dehli T et al. Acta Anaesthesiol Scand 2015; 59: 384-91
Hva er status nå?
Når har vi for tredje gang sjekket om sykehusene fortsatt trener. I 2020 gjennomførte vi en rundspørring til alle landets traumekoordinatorer, med hjelp fra de regionale traumekoordinatorer. Vi fikk svar fra 33 av 38 sykehus (87%). Alle sykehus trente regelmessig. Hyppigheten av trening hadde økt signifikant fra 2013 til 2020. I snitt varte treningen 30-60 minutter. Traumesentrene hadde signifikant hyppigere trening sammenlignet med akuttsykehus med traumefunksjon.
Bredin IC et al. BMC Emerg Med 2022; 22: 119.
Vi så på hvor fasilitatorene hadde fått opplæring i rollen som fasilitator. De fleste hadde deltatt i BEST sine fasilitatorkurs, en del på kurs på SIM-Oslo, noen på SAFER i Stavanger og en del andre steder.
Vi spurte sykehusene om noen faggrupper ofte mangler på treningene, og da svarte fire sykehus radiolog, to anestesilege og ortoped, ett sykehus svarte kirurg, operasjonssykepleier og/eller bioingeniør. Stort sett virket det til at oppslutningen var god.
Tretti sykehus brukte en form for undervisningsopplegg i forbindelse med trening. Sytten brukte BEST sitt, de fleste med lokale tilpasninger, mens resten brukte andre opplegg.
Bruk av observasjonsskjema/traumejournal
33 av 34 (97 %) sykehus brukte et observasjonsskjema inne på traumerommet. Av disse brukte 23 (70 %) BEST sitt skjema. Resterende 10 (30 %) brukte et annet observasjonsskjema. Mange sykehus hadde innført et elektronisk dokumentasjonssystem (Metavision). Noen sykehus benyttet egen traumejournal med lokale tilpasninger. 7 av 10 (70 %) hadde tidligere brukt BEST-skjemaet, før de gikk over til et annet observasjonsskjema. Ved de fleste sykehus var det akuttmottakssykepleier som førte skjemaet ved mottak av traumepasienten.
De fleste sykehusene hadde en relativ lik tilnærming til hvordan traumeteamtrening ble lagt opp. Mange sykehus hadde faste rutiner. Et viktig moment var å ha kasuistikker og øvelser som var så reelle som mulig, og som teamet hadde behov for å trene mer på. Derfor valgte flere sykehus å basere øvelsene på reelle kasuistikker. Enkelte sykehus nevnte at de fokuserte spesielt på primærundersøkelse og kommunikasjon i teamet. Prehospitalt personell var ofte med på øvelse ved flere sykehus. Mange sykehus rapporterte at treningene normalt startet med en traumealarm uten forhåndsvarsling. Som respons på alarmen skulle traumeteamet samle seg på traumerommet, der de fikk opplysninger om øvelsen.
Sykehusene holder treningen i gang
Alle sykehusene som inngår i undersøkelsen utførte altså regelmessig trening av traumeteam. Siden 2013 har det vært en betydelig økning i den rapporterte treningsfrekvensen. Disse funnene er oppmuntrende, spesielt for helsepersonell som behandler få traumepasienter og dermed får liten erfaring fra virkeligheten. De nåværende resultatene tyder på at norske traumeteam sannsynligvis klarer å opprettholde sin kompetanse, og at kravene i den nasjonale traumeplanen, i kombinasjon med grundige vurderinger fra regionale traumekoordinatorer, holder opplæringsaktivitetene i gang. Vi fant altså ingen tegn til «treningstretthet». Fremtidig forskning bør se på om man også kan se effekter av trening på dødelighet, og se på sammenhenger mellom volum og eksponering for å identifisere den optimale tilnærmingen for trening når det gjelder frekvens, varighet, metodikk og innhold.
Se også tidligere nyhetssaker som berører samme tema:
Morgendagens kolleger trener på mottak av traumatiserte pasienter!
Kommunikasjon i team – betyr det noe hvordan vi snakker til hverandre?
TRAUMEKURS i KORONAENS TID
