Skrevet av Torben Wisborg
Behandling av alvorlig skadde har en rekke kjennetegn som øker risikoen for stress hos behandlerne. En ny artikkel i Journal of Trauma and Acute Care Surgery, ser på hvordan akutt stress kan påvirke traumekirurger i deres arbeid De kommer også med noen råd.
Både for prehospitalt personell og for de som jobber inne på sykehus er hverdagen karakterisert av å måtte håndtere pasienter med livstruende tilstander. Mange av de er unge, og mange er det lett å identifisere seg med. Hverdagen kan være preget av lite forutsigbarhet, mangel på kontroll over arbeidstiden (pasientene kommer når de kommer), og av og til flere samtidige pasienter/situasjoner. Dette gir risiko for stress.
Man kan dele stress i akutt og kronisk stress.
Kronisk stress er en betegnelse på den utmattelse som kan ses hos helsepersonell som jobber lange vakter, nattevakter eller skiftende arbeidstid og utsettes for mange inntrykk med lidelse og smerte. Kronisk stress anses for å være en av grunnene til at en del helsepersonell opplever utbrenning og bytter yrke/spesialitet, og en del av disse oppfyller kriteriene for posttraumatisk stresstilstand.
Akutt stress er den opplevelse man får i akutte situasjoner der man frykter for konsekvenser av beslutninger, der man er usikker på hva som kommer, hvilke skader pasienten har, hva man skal gjøre og tilsvarende. Mye av dette er kjent fra forskning innen luftfart, militært innsatspersonell og toppidrettsutøvere. Akutt stress har tydelige effekter på mentale beslutninger, hukommelse, teknisk ytelse og teamarbeid. Denne mangel på kontroll, hyppighet av uforutsigbarhet og krav til raske beslutninger og handlinger er utfordrende for de fleste, og kan bli invalidiserende for noen. Akutt stress kan videre føre til risiko for medisinske feil, spesielt i situasjoner der avgjørende viktige beslutninger må treffes med manglende overblikk og informasjon. Man kan se økt tendens til å bli distrahert, begrenset arbeidshukommelse og også dårlige kommunikasjonsevner og mangel på teamarbeid. Dette kjennetegner for eksempel beslutninger i traumeteam og prehospital behandling. Det er etter hvert flere studier som har sett på dette, og det er økende interesse for å forsøke å modifisere akutt stress som en risikofaktor for menneskelige feil.
Forskning på stress har ulike teorier, men et gjennomgående funn er at litt er godt, for mye kan være ødeleggende. Hvis man er helt uinteressert/upåvirket er ytelsen dårlig, er man litt «tent»/«på tå» øker det yteevnen, men hvis man er overveldet av angst eller usikkerhet blir ytelsen igjen dårligere.
Det er ikke helt enkelt å måle stress, og ulike forskergrupper har brukt ulike metoder. En metode er spørreskjema til innsatspersonellet, en annen måling av hjertefrekvens og hjertets variabilitet, og en tredje er måling av kortisol i spytt. De ulike metoder gir bare til en viss grad samme resultat, og alle er teknisk krevende.
Både prehospital og på sykehus er vi utsatt for akutt stress. Jo bedre beskrevet og automatisert behandlingen er jo mindre risiko er det antagelig for å gjøre feil. En norsk studie på hjerte-lungeredning fra 2011, så på effekten av pårørendes tilstedeværelse og avbrytelser for avansert hjerte-lungeredning (AHLR). dette kan vi antakeligvis lære noe av på flere felt.
Her var kvaliteten på AHLR ikke påvirket av at en pårørende forstyrret behandlerne, mens de ga tydelig uttrykk for å bli mer stresset av å ha den pårørende rundt seg i situasjonen. Vi vet fra andre studier at det er større risiko for å gjøre feil ETTER en kritisk hendelse. Personellet har nedsatt mental kapasitet etter en alvorlig situasjon, og en studie fant økt forekomst av regnefeil når ambulansepersonell skulle regne medisindoser etter en kritisk simulering fremfor etter en rolig.
Hvordan kan vi redusere den skadelige effekten av akutt stress (og kanskje redusere kronisk stress også)? Her er det igjen erfaringer og teknikker fra sport, militære innsatsgrupper og luftfart som kan hjelpe. Mental trening er en rekke teknikker som omfatter visualisering, forberedelsesteknikker, positivt selvbilde og energihåndtering som har vist seg nyttige som forberedelse til akuttsituasjoner der man trenger å kunne yte sitt beste. Olympiatoppen har på sin nettside videoer med kjente idrettsutøvere som forklarer hvordan mental trening har hjulpet dem i karrieren.
Konklusjonen er at stress kan være farlig for både helsepersonell og våre pasienter – på både kort og lang sikt. Vi vet mer om effekten av å erkjenne dette, av å forberede seg og det finnes teknikker som virker for andre grupper med sammenlignbare utfordringer. Disse er tatt i bruk innen få medisinske felt med god effekt, for eksempel laparoskopi. Dette bør vi bruke også innen behandling av alvorlig skadde, og noen bør forske på effekten av det. Prøv selv, og start med Olympiatoppens videoer!
