Skrevet av Anders Engen Molstad, Ambulansearbeider

I ambulansetjenesten er hverdagen uforutsigbar. Vi håndterer pasienter i alle tenkelige situasjoner, og med en hel rekke ulike sykdommer og skader. Vi er de som møter pasientene først, og må være forberedt på det meste vi kan møte- også Covid- 19.

Fagrådet for prehospitale tjenester i Helse Sør Øst har kommet med retningslinjer for hvordan ambulansetjenesten skal løse pasientsituasjoner, under utførelsen av både dagligdagse oppdrag, samt oppdrag med pasienter med mistenkt/ påvist Coronavirus.

Dette innebærer at all pasientkontakt skal foregå med såkalt «Tilpassede smitteverntiltak» (se tabell).
I tillegg brukes smittefrakk, i situasjoner der vi har mye nærkontakt med pasienten, som hos traumepasienter. Det er også anbefalt å bruke FFP3 åndedrettsvern, ved aerosoldannende behandling (maske/ bag, CPAP, iGel, forstøvernehandling). Tidlig var det mye usikkerhet rundt hvilke smitteverntiltak vi skulle benytte, så det ble en lettelse for oss når det kom klare føringer for hvilken grad av beskyttelse vi skulle bruke ute på oppdrag.
Et viktig aspekt er at vi nå også transporterer og behandler pasienter med corornavirus og det er derfor nødvendig at vi samtidig verner pasientene våre mot oss.

Som vi alle vet er behandling av traumepasienter tidskritiske hendelser, som krever en grundig undersøkelse, effektiv behandling og raske avgjørelser. Behandling av traumepasienter innebærer også at man ikke kan holde 2 meters avstand til pasienten. Ved en trafikkulykke vil man måtte undersøke pasienten i det involverte kjøretøyet, og komme tett på pasienten. Dette kan skape utfordringer for ambulansepersonell i en allerede tidskritisk situasjon.
Når ambulansen kommer frem til et skadested, vil personellet måtte bruke noen minutter på å kle seg opp, for å verne oss selv mot smitte. Som mange vet er ambulansearbeidere kanskje noe utålmodige av natur, og dette kan være en stressfaktor når vi ønsker å komme raskt frem, og gi livreddende behandling til pasienter som potensielt er kritisk skadet.
I disse kritiske situasjonene vi møter pasientene, blir det også utfordrende med kommunikasjon med alle disse smitteverntiltakene. Dette blir spesielt utforende med alvorlig skadde barn, der man er avhengig av å raskt opprette en grad av tillitsforhold.

Før ambulansen ankommer et skadested, gjør AMK en vurdering av smitterisiko. Dette er en verdifull kartlegging for oss som Ambulansepersonell, men er ikke alltid mulig å gjennomføre ved svært tidskritiske hendelser, der veiledning på telefon er avgjørende for pasientens utfall. Jo mer informasjon vi har under utrykning til en hendelse, jo bedre forutsetning har vi for god gjennomføring.

Vi opplever stor forståelse fra både pasienter og pårørende rundt smitteverntiltakene. Det er en utfordrende tid, men vi holder hodet over vann.