Økende forekomst av abdominale traumer i Norge – stabile utfall til tross for demografiske endringer

Foto: Jon Narvestad

Skrevet av Johannes Wiik Larsen, Overlege Gastrokirurgisk avdeling, Stavanger Universitetssjukehus

Abdominale skader er klinisk utfordrende, og er en potensielt livstruende del av traumepasienters skadebilde. Vi har gått gjennom en nasjonal kohort basert på data fra Nasjonalt traumeregister (2015–2023) og gir et oppdatert og helhetlig bilde av epidemiologi, skadealvorlighet og korttidsutfall for denne pasientgruppen i Norge.(1)

Studien omfatter 7086 traumetilfeller med abdominal skade, tilsvarende 9 % av alle registrerte traumer i perioden, som er noe høyere enn tidligere rapportert fra andre materialer.(2-4)

Pasientkarakteristika og demografiske endringer
Median alder var 35 år, men alderen økte signifikant over tid (0,4 år per år). Andelen av eldre pasienter (≥65 år) utgjorde nær 15 %, og både denne gruppen og pediatriske pasienter viste økende insidensrater gjennom studieperioden. Menn dominerte fortsatt skadebildet (69,5 %), uten signifikante endringer over tid. Disse funnene understreker at det skjer en pågående demografisk dreining i denne pasientgruppen, hvor økende levealder og flere med samtidige andre sykdommer gir et større innslag av sårbare pasienter. Dette er i tråd med internasjonale observasjoner og stiller økte krav til tilpasning av traumebehandling og ressursallokering.

Skademekanismer og skadeprofil
Stumpe skader dominerte klart (85 %), med trafikkulykker som hyppigste årsak (48 %), etterfulgt av fall (27 %). Penetrerende skader utgjorde kun 14 %, noe som er lavt i internasjonal sammenheng og avspeiler norske samfunnsforhold hvor det er lav forekomst av vold og streng våpenregulering. Interessant nok var selvpåførte skader en viktig årsak til penetrerende skader, noe som var hyppigere hos kvinner enn menn.

Fallmekanismer var særlig fremtredende hos eldre, hvor lavenergitraumer utgjorde en betydelig andel. Til tross for lav energi er disse skadene ofte forbundet med høy morbiditet og mortalitet, sannsynligvis fordi pasientene har redusert fysiologisk reserve, andre sykdommer og bruker mye medisin.

Skader i de solide organer (lever, milt, nyrer) forekom i nær halvparten av tilfellene, mens hulorgan-skader var betydelig sjeldnere (9 %). De sistnevnte kan imidlertid representere en diagnostisk utfordring, fordi bildediagnostikk her har lavere sensitivitet, og skadene ofte har forsinket klinisk presentasjon.

Skadealvorlighet og multitraume
Median Injury Severity Score (ISS) var 10, og 36 % av pasientene hadde ISS >15, definert som alvorlig skade. Alvorlig skade i to eller flere kroppsregioner (multitraume) forekom i 21 % av tilfellene, og hele 74 % hadde assosierte skader i andre kroppsregioner.

Interessant nok viste studien en nedadgående trend i andelen pasienter med de mest alvorlige skadene (ISS >25), samt en reduksjon i multitraumer over tid. Dette kan være på grunn av forbedringer i skadeforebygging, særlig innen trafikksikkerhet, inkludert sikrere kjøretøy og bedre infrastruktur. Samtidig kan bedre diagnostikk og lavere terskel for innleggelse med traumeteam gjøre at mindre alvorlige skader diagnostiseres hyppigere, og dette vil da senke den relative andelen av høyenergi- og multitraumepasienter i materialet.

Insidens og tidsutvikling
Den alders- og kjønnsjusterte insidensen av abdominale traumer var 14,9 per 100 000 personer pr år. Studien viste en signifikant økning i insidens over tid, særlig blant eldre, men også hos barn, mens nivået hos voksne var relativt stabilt.

Flere faktorer kan forklare denne utviklingen som økningen av eldre pasienter utsatt for fallskader. I tillegg har traumeregisteret gradvis oppnådd bedre dekningsgrad og mer systematisk identifikasjon av undertriagerte pasienter, som sammen med økt bruk av bildediagnostikk har bedret muligheten for å påvise og registrere abdominale skader. Man kan derfor ikke utelukke at noe av den observerte økningen skyldes at vi oppdager og registrerer flere skader, snarere enn en reell økning i insidens av abdominale skader.

Figur 1. Årlige insidensrater for abdominalskader per 100 000 personår i tre aldersgrupper.

Årlige insidensrater for alle abdominalskader blant barn (≤16 år), voksne (17–64 år) og eldre (≥65 år). Stolpene representerer 95 % konfidensintervaller.

Gjengitt fra Larsen JW, Søreide K, Arne Søreide J, Dalen I, Thorsen K. Epidemiological trends in abdominal trauma in Norway (2015-2023): a national register-based cohort study of severity, population-adjusted incidence, and short-term outcomes. Lancet Reg Health Eur. 2026;65:101654, © Forfatter(ne) 2026, lisensiert under Creative Commons Attribution 4.0 International License (CC BY 4.0; https://creativecommons.org/licenses/by/4.0/). Figurteksten er oversatt til norsk.

Mortalitet og risikofaktorer
Den totale 30-dagers mortaliteten var 3,4 %, og forble stabil gjennom hele studieperioden. Dette indikerer at behandlingskvaliteten i det norske traumesystemet er høy og konsistent, til tross for økende pasientvolum og endret demografi. Likevel er det betydelige forskjeller mellom undergrupper. Mortaliteten var lav hos barn (0,6 %), moderat hos voksne (2,9 %), og betydelig høyere hos eldre (9,2 %). Lavenergitraumer hos eldre var spesielle, med nær dobbelt så høy mortalitet som høyenergitraumer.

Skadealvorlighet var den sterkeste prediktoren for død. Pasienter med ISS >25 hadde over 28 ganger høyere odds for død innen 30 dager etter skaden sammenlignet med pasienter med ISS ≤15. Multitraume, høy ASA-score og økende alder var også assosiert med økt risiko.

Det var ingen signifikant forskjell i mortalitet mellom stump og penetrerende skade totalt sett, men undergrupper som skuddskader viste høyere dødelighet.

Figur 2. Årlige mortalitetsrater blant pasienter med abdominalskader.

Stolpene representerer 95 % konfidensintervaller.

Panel a): Ujustert mortalitetsrate, angitt i prosent.

Panel b): Justert mortalitetsrate, angitt i prosent. Justert for kjønn, alder, ASA-score (American Society of Anesthesiologists), ISS (Injury Severity Score), multitraume, dominerende skadetype og skademekanisme.

Hva betyr dette for traumebehandling og systemutvikling
Våre funn illustrerer et sentralt paradoks i moderne traumebehandling: lav total insidens og mortalitet, men økende kompleksitet i pasientpopulasjonen. Spesielt representerer eldre pasienter med lavenergitraumer en voksende og krevende gruppe.

For traumemiljøet innebærer dette flere utfordringer. Lav eksponering for høyenergi- og penetrerende traumer kan påvirke opprettholdelsen av kirurgisk kompetanse. Samtidig krever håndtering av skrøpelige eldre pasienter en mer tverrfaglig tilnærming, med fokus på en tilpasset geriatrisk vurdering, optimalisering av de andre sykdommene pasienten måtte ha med mer individualisert behandling.

Våre funn understreker også betydningen av et velfungerende nasjonalt traumeregister for overvåkning, kvalitetssikring og planlegging. Høy datakvalitet og komplett dekning muliggjør presise estimater av insidens og utfall, og legger grunnlag for evidensbasert utvikling av traumetjenester.

Konklusjon
Forekomsten av abdominale traumer i Norge er økende, særlig blant eldre men også blant barn, samtidig som andelen av de mest alvorlige skadene synes å avta. Mortaliteten er lav og stabil, noe som trolig reflekterer et robust traumesystem.

Utfordringen fremover ligger i å tilpasse behandlingen til en aldrende og mer kompleks pasientpopulasjon, samtidig som man opprettholder beredskap og kompetanse for håndtering av sjeldnere, men kritiske skadetyper.

Forebygging – spesielt rettet mot fall hos eldre og trafikksikkerhet – forblir et sentralt tiltak for å redusere sykdomsbyrden ytterligere.

Referanser:

Larsen JW, Søreide K, Arne Søreide J, Dalen I, Thorsen K. Epidemiological trends in abdominal trauma in Norway (2015-2023): a national register-based cohort study of severity, population-adjusted incidence, and short-term outcomes. Lancet Reg Health Eur. 2026;65:101654.
Wiik Larsen J, Søreide K, Søreide JA, Tjosevik K, Kvaløy JT, Thorsen K. Epidemiology of abdominal trauma: An age- and sex-adjusted incidence analysis with mortality patterns. Injury. 2022;53(10):3130-8.
Groven S, Gaarder C, Eken T, Skaga NO, Naess PA. Abdominal injuries in a major Scandinavian trauma center – performance assessment over an 8 year period. J Trauma Manag Outcomes. 2014;8:9.
Adnan SM, Anderson RG, Madurska MJ, McNeill CJ, Jansen JO, Morrison JJ. Outcomes following abdominal trauma in Scotland. European journal of trauma and emergency surgery : official publication of the European Trauma Society. 2021;47(6):1713-9.