Foto: Pixabay.com
Hoftebrudd er en av de mest alvorlige skadene eldre mennesker kan utsettes for. Men visste du at pasientens utdanning og inntekt kan forutsi hvor mye smerter de har og hvordan de vurderer sin egen helse flere år etter operasjonen? En ny stor studie basert på norske registerdata kaster lys over sosiale ulikheter i norsk traumatologi.
Skrevet av: Cato Kjærvik, kst.fagdirektør Nordlandssykehuset, førsteamanuensis IKM UiT – Norges arktiske universitet.
Hvert år rammes rundt 9–10 000 nordmenn av hoftebrudd. For den enkelte pasient betyr det ofte en akutt innleggelse, kirurgi og en lang rehabiliteringsfase. Som klinikere vet vi at det er stor variasjon i hvordan det går med pasientene i etterkant. Noen kommer seg raskt tilbake til sitt vante funksjonsnivå, mens andre opplever vedvarende smerter og redusert livskvalitet.
I det norske helsevesenet er vi stolte av likhetsprinsippet: Alle skal ha tilgang til den samme gode behandlingen, uavhengig av hvem de er eller hvor mye de tjener. Men betyr lik tilgang til behandling at resultatene blir de samme?
35 000 pasienter under lupen
I en omfattende studie publisert i tidsskriftet Health and Quality of Life Outcomes, har vi undersøkt sammenhengen mellom sosioøkonomisk posisjon (SEP) og pasientrapporterte utfallsmål (PROMs). Ved å koble data fra Nasjonalt hoftebruddregister med informasjon fra Statistisk sentralbyrå (SSB), har vi fulgt 35 206 pasienter som ble operert for hoftebrudd i perioden 2014–2018.
Vi så spesifikt på tre faktorer. Generell helse (målt med EQ-VAS), Smerte (målt med en visuell analog skala, VAS) og Tilfredshet med behandlingen (målt med VAS)
Pasientene rapporterte sine opplevelser 4, 12 og 36 måneder etter operasjonen. Dette gir oss et unikt innblikk i hvordan livet etter bruddet utfolder seg over tid.
Utdanning og inntekt påvirker helsen
Resultatene er tydelige: Pasienter med høyere utdanning og høyere husholdningsinntekt rapporterer bedre generell helse og mindre smerter etter et hoftebrudd enn pasienter med lavere sosioøkonomisk status.
Denne forskjellen var vedvarende gjennom hele oppfølgingsperioden på tre år. Selv når vi korrigerte for faktorer som alder, kjønn, type brudd og kognitiv funksjon, forble utdanning og inntekt viktige markører for hvordan pasienten opplevde sin egen situasjon.
Det er verdt å merke seg at de med lavest utdanning og inntekt ikke bare startet på et lavere nivå, men de opplevde også en dårligere utvikling over tid sammenlignet med de mer ressurssterke gruppene.
Like fornøyde med behandlingen
Et interessante funn i studien var knyttet til pasientenes tilfredshet. Til tross for at pasienter med lav SEP hadde mer smerter og dårligere selvrapportert helse, var de nesten like fornøyde med behandlingen de fikk på sykehuset som pasientene med høy SEP.
Dette kan tolkes på flere måter. Det kan tyde på at den akutte behandlingen i norske sykehus faktisk er rettferdig fordelt – alle får den samme tekniske kvaliteten på operasjonen og den samme pleien i den akutte fasen. Men det reiser også et viktig spørsmål: Hvis behandlingen er lik, hvorfor er utfallene så forskjellige?
Hvorfor oppstår gapet?
Foto: KI generert
Hvorfor ser vi disse sosiale forskjellene i et land med universell helsedekning? Studien vår gir ikke alle svarene, men vi kan peke på flere sannsynlige årsaker:
- Helsekompetanse: Pasienter med høyere utdanning har ofte lettere for å forstå medisinsk informasjon, navigere i helsesystemet og følge opp rehabiliteringsplaner.
- Livsstil og komorbiditet: Vi vet at faktorer som røyking, ernæring og andre kroniske sykdommer ofte er skjevt fordelt i befolkningen. Dette påvirker kroppens evne til å reparere seg selv etter et traume.
- Sosialt nettverk og ressurser: Inntekt gir tilgang til ressurser som kan lette hverdagen etter et brudd, enten det er bedre boligforhold, privat fysioterapi eller annen støtte som ikke dekkes fullt ut av det offentlige.
Hva betyr dette for traumatologien?
For oss som jobber med traumatologi og ortopedi, gir denne studien en viktig påminnelse: Pasienten er mer enn bare et røntgenbilde av en brukket lårhals.
Hvis vi skal utjevne sosiale helseforskjeller, må vi kanskje tørre å behandle pasienter ulikt for at resultatet skal bli likt. Dette kan kalles «proporsjonal universalisme». Det innebærer at vi må identifisere pasienter med lav sosioøkonomisk status som «risikopasienter» på lik linje med de som har mange tilleggssykdommer.
Kanskje trenger disse pasientene tettere oppfølging etter utskrivelse, mer pedagogisk tilrettelagt informasjon, eller en enda mer aktiv samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten for å sikre god rehabilitering.
Veien videre
Norsk traumatologi er i verdensklassen når det gjelder kirurgisk teknikk og registerkontroll. Men vår studie viser at de største utfordringene for pasientens livskvalitet også kan ligge utenfor operasjonssalen.
Ved å anerkjenne at sosioøkonomisk bakgrunn spiller en rolle for tilheling og smerteopplevelse, kan vi bli bedre til å skreddersy forløpene for de som trenger det mest. Målet må være at et hoftebrudd ikke skal føre til en permanent svekkelse av livskvaliteten – uavhengig av størrelsen på lommeboka eller lengden på utdanningen.
Referanse: Kjaervik, C., Gjertsen, JE., Stensland, E. et al. The influence of socioeconomic position on patient-reported outcome measures following hip fractures – a register-based observational study on 35,206 patients from the Norwegian hip fracture register 2014-2018. Health Qual Life Outcomes 23, 47 (2025).
Se også tidligere innlegg som berører samme tema:
Ambulansepersonell har stor treffsikkerhet på diagnosen «hoftebrudd hos eldre»
Hvordan er livet for eldre etter alvorlig skade?
Lavenergi fallskader hos eldre traumepasienter ved Stavanger Universitetssjukehus
Vurdering av skade hos eldre – oppdaterte verktøy
Ny Forskning om eldre traumepasienter der Nasjonalt traumeregister og NKT-Traume medvirker
