Skrevet av Ingrid Aalberg, Medsin – og forskerlinjestudent og Oddvar Uleberg, Anestesilege / St. Olav Seniorforsker / Stiftelsen Norsk Luftambulanse
Foto: Copy R _ Truls Melbye
Traumebehandling krever rask og presis vurdering av pasientens tilstand, og vitale variabler som respirasjonsfrekvens, blodtrykk og bevissthetsnivå er viktige i denne vurderingen. Nylig publiserte vi artikkelen «Incidence, severity and changes of abnormal vital signs in trauma patients: A national population-based analysis» i tidsskriftet Injury. Her undersøkte vi forekomsten og utviklingen av fysiologiske avvik hos traumepasienter i Norge, med utgangspunkt i data fra Nasjonalt Traumeregister (NTR) for perioden fra og med 2015 til 2018. Studien er den første i sitt slag i Norge og gir innsikt i hvordan fysiologiske variabler endres fra skadested til sykehus, og hvordan disse henger sammen med alvorlighetsgrad og dødelighet.
BAKGRUNN
Fysiologiske målinger er en viktig del av den prehospitale vurderingen for å identifisere pasienter med potensielt livstruende skader. Likevel har tidligere forskning vist at mange alvorlig skadde pasienter kan ha normale målinger, noe som utfordrer bruken av disse som eneste beslutningsgrunnlag. Studien hadde som mål å kartlegge hvor ofte avvikende målinger av vitale variabler forekommer, hvilke kombinasjoner som er vanligst, og hvordan disse endrer seg fra prehospital fase til ankomst i akuttmottak. I tillegg ønsket vi å undersøke sammenhengen mellom fysiologiske avvik og 30-dagers dødelighet.
METODE OG DATAGRUNNLAG
Studien var en kohortstudie basert på data fra NTR. Totalt ble 24 482 pasienter inkludert, hvor alle hadde blitt tatt imot med traumeteam ved ankomst til sykehus. Følgende fysiologiske variabler ble analysert: respirasjonsfrekvens (RF), systolisk blodtrykk (SBP) og Glasgow Coma Scale (GCS). Disse ble vurdert både som rådata og etter klassifisering i Revised Trauma Score (RTS), som gir en skår fra 0 til 4 for hver variabel, der 4 indikerer normal verdi. Fysiologiske avvik ble definert som hypoventilasjon (RF < 10), hyperventilasjon (RF > 29), hypotensjon (SBP < 90 mmHg) og redusert bevissthet (GCS ≤ 13).
RESULTATER
De fleste pasientene i studien var menn (68,2 %), og gjennomsnittsalderen var 40 år. De fleste skadene skyldtes trafikkulykker (49 %) og fall (38 %), og 95 % av skadene var stumpe traumer. Kun 14 % hadde alvorlige skader (ISS > 15), og 3,1 % døde innen 30 dager etter skaden.
Når det gjelder dokumentasjon av vitale målinger, var det en betydelig økning i registreringsgrad fra prehospital fase til akuttmottak: RF ble registrert hos 77,6 % prehospitalt og 95,5 % i akuttmottaket, og SBP hos 78,5 % og 99,2 %, og GCS hos 81,9 % og 98,6 %.
Totalt hadde 14,8 % av pasientene minst en unormal måling av en fysiologisk variabel både prehospitalt og i akuttmottaket. Den vanligste kombinasjonen var redusert GCS og hyperventilasjon. Kombinasjonen av lav GCS, hypotensjon og hypoventilasjon var assosiert med høyest skadegrad (ISS ≥ 25).
Endringer i vitale tegn
De fleste pasientene hadde stabile fysiologi fra skadested til sykehus. For respirasjonsfrekvens var RTS uendret hos 91,2 %, for blodtrykk hos 97 %, og for GCS hos 93,9 %. Forverring ble observert hos henholdsvis 3,9 % (RF), 1,2 % (SBP) og 1,9 % (GCS), mens forbedring ble sett hos 4,9 % (RR), 1,7 % (SBP) og 4,2 % (GCS).
Disse funnene tyder på at de fleste pasientene enten var stabile eller hadde små endringer i fysiologiske variabler under transport. Dette kan skyldes at mange pasienter ikke i utgangspunktet ikke var alvorlig skadd, men også at prehospital behandling, som væskebehandling eller luftveistiltak, kan ha stabilisert pasientene.
Dødelighet og vitale tegn
Blant de 752 pasientene som døde innen 30 dager, var medianalderen 75 år. Hele 60,8 % av disse hadde fysiologiske avvik ved ankomst til akuttmottaket, og redusert GCS var den hyppigste avvikende variabelen (61,3 %). Alvorlig hodeskade (AIS ≥ 3) var hyppig forekommende. En fjerdedel av de som døde hadde imidlertid normale fysiologiske målinger ved ankomst, noe som understreker begrensningene ved å bruke disse som eneste indikator på alvorlighetsgrad – særlig hos eldre pasienter.
DISKUSJON
Studien bekrefter at de fleste traumepasienter har normale fysiologiske målinger, og at endringer i disse fra skadested til sykehus forekommer i liten grad. Redusert bevissthet (lav GCS) var det hyppigste fysiologiske avviket og sterkt assosiert med alvorlig skade og dødelighet. Dette samsvarer med tidligere forskning som viser at lav GCS er en sterk prediktor for dårlig utfall.
Et viktig funn er at mange alvorlig skadde pasienter har normal fysiologi, noe som utfordrer bruken av disse som eneste beslutningsgrunnlag ved vurdering av alvorlighet. Dette gjelder særlig eldre pasienter, som ofte har redusert fysiologisk reserve og høyere risiko for død, selv ved tilsynelatende normale og stabile målinger.
Studien peker også på utfordringer med manglende data, særlig i den prehospitale fasen. Dette kan skyldes at dokumentasjon nedprioriteres i akutte situasjoner, eller at enkelte målinger ikke gjennomføres hos pasienter med milde skader eller hos barn. For å forbedre datakvaliteten foreslås det å bruke automatisert overvåkning og kontinuerlig måling av vitale tegn, noe som kan gi bedre beslutningsgrunnlag enn enkeltmålinger.
Styrker og svakheter
Blant studiens styrker er det nasjonale omfanget og bruken av validerte data fra et nasjonalt kvalitetsregister og innen et helsesystem hvor alle har lik tilgang til helsehjelp. Dette gir høy generaliserbarhet og representativitet. Samtidig har studien noen begrensninger: kun en måling i hver fase ble analysert, og pasienter som døde på skadestedet ble ikke inkludert. Det ble heller ikke justert for alder i RTS, noe som kan påvirke tolkningen hos barn og eldre.
KONKLUSJON
Denne studien viser at de fleste traumepasienter har normale fysiologiske målinger, og at endringer fra prehospital fase til akuttmottak sjelden forekommer. Nedsatt bevissthet er den hyppigste avvikende variabelen og sterkt assosiert med alvorlig skade og dødelighet. Studien understreker behovet for å tolke vitale målinger i sammenheng med pasientens alder, skademekanisme og kliniske bilde, og peker på viktigheten av bedre dokumentasjon og kontinuerlig overvåkning for å forbedre triage og behandling av traumepasienter.
På vegne av forfatterne Ingrid Aalberg og Oddvar Uleberg
Se også tidligere nyhetssaker og relevante linker som berører samme tema:
Kan vi stole på prehospitale fysiologiske data?
