Følger norske sykehus de nasjonale traumekriteriene?

Skrevet av Oddvar Uleberg, Anestesilege / St. Olav, Seniorforsker / Stiftelsen Norsk Luftambulanse

Traumesystemer har som mål å raskt identifisere, diagnostisere og behandle livstruende skader. For å oppnå dette benyttes blant annet definerte traumekriterier. Disse definerer både hvor pasienten skal fraktes og hvorvidt traumeteamet skal varsles. I Norge har sykehusene gjennom flere år benyttet ulike kriterier, men i 2015 ble det innført felles nasjonale traumekriterier for varsling av traumeteam. I en studie «Adherence to national trauma triage criteria in Norway: a cross‑sectional study» som nylig ble publisert i Scandinavian Journal of Trauma, Resuscitation and Emergency Medicine, ønsket vi å undersøke i hvor stor grad norske sykehus etterlever disse kriteriene, og hvordan beslutningsprosessene rundt traumeteamaktivering (TTA) varierer mellom institusjoner¹.

BAKGRUNN

Traumekriterier ble først introdusert i USA i 1976 og har siden blitt revidert flere ganger. Kriteriene inkluderer fysiologiske avvik, anatomiske skader, skademekanisme og spesielle forhold som alder, komorbiditet og medikamentbruk. I Norge ble disse kriteriene til å begynne tatt i bruk i uendret form og brukt som grunnlag for TTA. I 2010 viste Larsen og kolleger at det var store forskjeller i TTA-kriterier mellom norske sykehus, med 156 ulike variabler i bruk². Dette førte etter hvert til innføringen av felles nasjonale kriterier i 2015, som består av 31 kriterier fordelt på fire grupper: fysiologiske variabler, anatomiske skader, skademekanisme og risikofaktorer. Ideelt sett skal kriteriene ha 100 % sensitivitet (ingen undertriage) og 100 % spesifisitet (ingen overtriage). Undertriage innebærer at pasienter med alvorlige skader (ISS > 15) ikke får TTA, mens overtriage betyr at pasienter uten alvorlige skader (ISS < 15) får TTA unødvendig. ACS-COT anbefaler at overtriage bør være ≤ 35 % og undertriage ≤ 5 %. Norske studier har imidlertid vist overtriagerater på mellom 55 og 91,5 %, noe som indikerer utfordringer i systemet².

METODE

Studien var en tverrsnittsstudie hvor man inviterte alle 38 norske traumesykehus (2022) til å delta. Data ble samlet inn via et digitalt spørreskjema (Nettskjema) og sendt til traumekoordinatorer og registratorer våren 2022. Ved manglende svar eller behov for avklaringer ble det gjennomført telefonintervjuer. Spørreskjemaet inneholdt spørsmål om: 1) sykehusets etterlevelse av nasjonale traumekriterier 2) bruk av nivådelt traumeteam 3) beslutningsprosesser omkring bruk av TTA og 4) dokumentasjon av kriterier ved TTA.

RESULTATER

Responsrate og etterlevelse

Av de 38 inviterte sykehusene svarte 35 (92 %). Av disse oppga 34 at de fulgte nasjonale kriterier, men hvorav kun 33 sykehus leverte dokumentasjon. Av disse 33 sykehusene var det 28 (80 %) som fullt ut etterlevde nasjonale kriterier. Fem sykehus hadde mindre avvik, som f.eks. andre grenseverdier for respirasjonsfrekvens og/eller Glasgow Coma Scale (GCS).

Ulike typer team

Tre sykehus (8,6 %) benyttet en nivådelt TTA-modell med ulike teamstørrelser. Fire sykehus (11,4 %) hadde spesialiserte team for pasientgrupper med spesielle behov, som eldre eller pasienter med traumatisk hjerneskade.

Beslutningsprosess

Tjueen sykehus (60 %) hadde skriftlige retningslinjer for hvem som kunne aktivere traumeteamet. I 33 sykehus kunne flere profesjoner aktivere teamet, mens to sykehus kun tillot ansvarlig sykepleier å gjøre dette. Ved 18 sykehus (51,4 %) kunne prehospitalt personell be om aktivering av traumeteamet, og hvor 15 av disse inkluderte anestesilegebemannet legehelikopter eller akuttbil.

Dokumentasjon

Ved 8 sykehus dokumenterte man elektronisk hvilket kriterie som var benyttet i det enkelte tilfelle. I tillegg dokumenterte 15 sykehus på papir, mens 12 sykehus foretok noen dokumentasjon. Kun 10 sykehus dokumenterte hvem som initierte TTA.

DISKUSJON

Studien viser en god systemisk etterlevelse av nasjonale traumekriterier ved norske traumesykehus, men samtidig også en betydelig variasjon i hvordan TTA gjennomføres og dokumenteres. Sammenlignet med tidligere studier, foreligger det derimot en betydelig bedre etterlevelse, noe som kan forklares ved opprettelse av nasjonale tiltak, som Nasjonalt Traumeregister og et nasjonalt senter for traumatologi. Internasjonalt viser studier fra Nederland, Sverige, Danmark og Canada lignende utfordringer med variasjon i traumekriterier og hvordan traumeteam aktiveres. Dette understreker behovet for nasjonale, evidensbaserte og standardiserte protokoller.

Selv om den amerikanske kirurgiforeningen (ASC-COT) anbefaler nivåinndelt TTA, er dette per i dag ikke formelt beskrevet i den norske traumeplanen. Tidligere studier har vist at en slik nivåinndeling kan redusere undertriage og forbedre pasientbehandling. I Norge benytter de fleste sykehus en standardisert traumeteammodell, men noen har innført spesialiserte team for visse pasientgrupper.

Studien viser at mange profesjoner kan aktivere traumeteamet, noe som kan føre til variasjon i praksis. Tidligere forskning har vist at variasjon i klinisk praksis ofte skyldes individuelle forskjeller snarere enn strukturelle. Dette kan påvirke kvaliteten på TTA og gjøre det vanskelig å foreta sammenligninger mellom sykehus.

Valid dokumentasjon er essensielt for å kunne foreta en god og kontinuerlig kvalitetsvurdering. Studien vår avdekket store ulikheter i hvordan kriterier og beslutninger dokumenteres. Manglende dokumentasjon kan svekke muligheten for å evaluere treffsikkerheten og kvaliteten på traumekriterier og aktivering av traumeteamet. Her foreligger det et behov for tydeligere krav til nasjonale retningslinjer for dokumentasjon og hvordan beslutninger gjennomføres.

KONKLUSJON

Det er god etterlevelse av de nasjonale traumekriteriene ved norske sykehus. Likevel finnes det betydelig variasjon i beslutningsprosesser og dokumentasjon. Enkeltsykehus tilpasser kriteriene for å øke presisjonen i spesifikke pasientgrupper. For å sikre lik kvalitet og effektiv ressursbruk bør det innføres tiltak for å redusere denne variasjonen og tiltak for å forbedre dokumentasjon.

REFERANSER

Hoås EF, Majeed WM, Røise O, Uleberg O. Adherence to national trauma triage criteria in Norway: a cross-sectional study. Scand J Trauma Resusc Emerg Med. 2024;32:133. doi: 10.1186/s13049-024-01306-x.
Larsen KT, Uleberg O, Skogvoll E. Differences in trauma team activation criteria among Norwegian hospitals. Scand J Trauma Resusc Emerg Med. 2010:18:21. doi: 10.1186/1757-7241-18-21.

På vegne av forfatterne

Oddvar Uleberg

Se også tidligere nyhetssaker og relevante linker som berører same tema: