Skrevet av Inger Marie Waal Nilsbakken, lege og stipendiat i Stiftelsen Norsk Luftambulanse

Foto: AMK Oslo

En ny norsk studie viser at eldre traumepasienter og kvinner oftere får for lav prioritet når de ringer nødnummeret, noe som kan forsinke viktig medisinsk behandling.

Vi ved Stiftelsen Norsk Luftambulanse og flere norske universiteter har undersøkt hvordan akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK) prioriterer traumepasienter når de mottar nødanrop. Vår studie, som nylig er publisert i Scandinavian Journal of Trauma, Resuscitation and Emergency Medicine, viser bekymringsfulle forskjeller i hvordan ulike pasientgrupper blir prioritert.

Bakgrunn for studien

Når noen ringer 113 etter en ulykke eller hendelse, må AMK-operatørene raskt vurdere hvor alvorlig skaden er og hvor raskt ambulansen må komme frem. Denne prioriteringen er avgjørende for at pasienter med alvorlige skader skal få riktig behandling i tide. Vi ville undersøke hvor treffsikre disse vurderingene er, og om noen pasientgrupper systematisk fikk feil prioritet.

Foto: AMK Oslo

Hvordan vi gjennomførte studien

Vi analyserte data fra 3633 traumepasienter registrert Nasjonalt traumeregister og Oslo AMK som ble behandlet i Oslo-området mellom 2019 og 2020. Vi sammenlignet AMK-operatørenes hastegradsvurdering med pasientenes faktiske skadegrad, målt med en etablert skadeskala.

Det er viktig å presisere at AMK-operatørenes beslutninger i stor grad baserer seg på etablerte nasjonale prioriteringskriterier (Norsk indeks for medisinsk nødhjelp), så vår studie var først og fremst en vurdering av hvor godt disse kriteriene fungerer.

For å vurdere om pasientene fikk rett eller feil prioritet, delte vi dem inn etter skadegrad i to grupper: de med mild skade og de med alvorlig skade. Høy prioritet var pasienter som fikk hastegrad «akutt», mens lav prioritet var pasienter som fikk hastegrad «haster» eller «normal». Vi vurderte treffsikkerheten ved hjelp av standardiserte mål som sensitivitet, spesifisitet og andre testparametre som brukes for å evaluere diagnostiske verktøy. I et ideelt system skulle pasienter med alvorlig skade få høy prioritet, mens pasienter med mild skade skulle få lav prioritet.

Det viktigste er at pasienter med alvorlige skader får høy prioritet, siden dette kan ha alvorlige konsekvenser for pasientens utfall. For å identifisere systematiske forskjeller fokuserte vi særlig på to grupper: pasienter som hadde alvorlig skade, men som fikk lav prioritet, og pasienter som hadde mild skade, men som fikk høy prioritet. Vi analyserte om det var spesielle faktorer som kjennetegnet pasientene som havnet i disse gruppene.

Våre hovedfunn

I 85% av tilfellene med alvorlig skade fikk pasientene høy prioritet. Likevel avdekket studien flere viktige problemområder:

Eldre pasienter ble underprioritert. Hele 53% av pasientene som fikk for lav prioritet til tross for alvorlige skader var over 66 år. Vi fant at eldre traumepasienter hadde over syv ganger høyere odds for å få uriktig lav prioritet sammenlignet med barn, og nesten dobbelt så høye odds sammenlignet med voksne.

Kvinner fikk oftere for lav prioritet. Kvinnelige pasienter hadde 81% høyere odds for å få uriktig lav prioritet sammenlignet med menn, selv når vi tok høyde for skademekanisme, alder og skadegrad.

Lavenergifall ble undervurdert. Over halvparten (51%) av pasientene som fikk for lav prioritet hadde skadet seg i lavenergifall – typisk fall fra egen høyde. Blant disse var 79% eldre pasienter.

For mange fikk høy prioritet uten å trenge det. På den andre siden fant vi at 89% av pasientene som ikke trengte høy prioritet likevel fikk akutt respons. Dette gjaldt særlig transportulykker, som utgjorde halvparten av disse tilfellene.

Hva betyr våre funn?

De fleste pasientene med alvorlig skade fikk rett prioritet, i likhet med funn fra internasjonale studier (1)(2). Men vår studie viser at dagens kriterier ikke fanger godt nok opp alvorlige skader hos eldre traumepasienter og kvinnelige traumepasienter.

Våre funn støtter resultater fra andre studier som også har vist lignende tendenser når det gjelder underprioritering av kvinner og eldre pasienter i traumesystemer (1)(3). Dette tyder på at utfordringene vi har identifisert ikke er unike for Norge.

Dette er særlig bekymringsfullt i lys av den demografiske utviklingen. Den eldre populasjonen øker raskt, og vi vil i fremtiden få flere eldre traumepasienter på sykehusene (4)(5). Samtidig kan skade hos eldre bli mer komplisert på grunn av faktorer som bruk av flere medisiner, underliggende sykdommer og generell skjørhet. Dette gjør at selv tilsynelatende mindre alvorlige skader kan få større konsekvenser for eldre enn for yngre pasienter. (6). Det er et argument for å få på plass prioriteringskriterier som fungerer godt for denne pasientgruppen.

«Resultatene våre tyder på at vi trenger å revurdere dagens kriterier for å bedre ivareta disse pasientgruppenes behov», konkluderer vi. Vi peker særlig på at lavenergifall hos eldre kan gi alvorlige skader som ikke blir gjenkjent av dagens kriterier.

Samtidig fører overprioritering til at verdifulle ressurser blir bundet opp på tilfeller som ikke trenger det, noe som kan gå utover tilgjengeligheten for pasienter som virkelig trenger rask hjelp.

Veien videre

Vi mener våre funn viser behov for å justere de nasjonale retningslinjene for prioritering av traumepasienter. Nasjonalt kompetansesenter for prehospital akuttmedisin (NAKOS) arbeider allerede med å revidere prioriteringskriteriene, med særlig fokus på bedre håndtering av eldre pasienter (link til denne saken: https://nkt-traume.no/2022/10/vurdering-av-skade-hos-eldre-oppdaterte-verktoy/).

Vår studie understreker viktigheten av at prioriteringssystemet kontinuerlig evalueres og forbedres for å sikre at alle pasientgrupper får riktig behandling til riktig tid.

Du kan lese mer om funn fra vår studie her:

Nilsbakken IMW, Wisborg T, Sollid S, Jeppesen E. EMCC dispatch priority for trauma patients in Norway: a retrospective cohort study. Scand J Trauma Resusc Emerg Med. 2025;33(1). https://sjtrem.biomedcentral.com/articles/10.1186/s13049-025-01387-2

Referanser

1. Waalwijk J, Lokerman R, van der Sluijs R, Fiddelers A, Leenen L, van Heijl M, et al. Priority accuracy by dispatch centers and Emergency Medical Services professionals in trauma patients: a cohort study. Eur J Trauma Emerg Surg. 2022;48(2):1111–20.
2. Salminen T, Kaartinen K, Roos M, Vaajanen V, Ekstrand A, Setälä P, et al. Differences between the dispatch priority assessments of emergency medical dispatchers and emergency medical services: a prospective register-based study in Finland. Scand J Trauma Resusc Emerg Med. 2023;31(1):1–10. Available from: https://doi.org/10.1186/s13049-023-01072-2
3. Cuevas-Østrem M, Røise O, Wisborg T, Jeppesen E. Epidemiology of geriatric trauma patients in Norway: A nationwide analysis of Norwegian Trauma Registry data, 2015–2018. A retrospective cohort study. Injury. 2021;52(3):450–9.
4. Kehoe A, Smith J, Edwards A. The changing face of major trauma in the UK. Emerg Med J. 2015;32(12):911–5.
5. Xiang H, Wheeler K, Groner J. Undertriage of major trauma patients in the US emergency departments. Am J Emerg Med. 2014;32(9):997–1004.
6. de Vries R, Reininga I, Graaf M. Older polytrauma: Mortality and complications. Injury. 2019;50(8):1440–7.

Se også tidligere nyhetssaker som berører same tema:

Velger AMK-operatørene lik respons ved alvorlig skade hos kvinner og menn?

«De var på en måte i rommet sammen med meg» Innringeres erfaringer med bruk av video i 113-samtaler

Førstehjelp III – kan AMK avklare førstehjelpsbehov og gi råd?

Bidrar video i medisinske nødsamtaler til bedre førstehjelp fra publikum på skadde pasienter?