Skader som utfordring til barns helse

Traumerelaterte skader er en viktig årsak til dødsfall hos barn og unge. Antall tapte leveår er høyt og overlevende kan risikere mange leveår med redusert funksjon. I Europa dør et barn av skader for hvert andre barn som dør av medisinske årsaker.

Fylkesproblem eller generelt distriktsproblem?

Tidligere studier har vist at enkelte fylker i Norge har en overdødelighet etter skader. For voksne har dødeligheten vært økende jo lenger ut i distrikt man kommer. For barn har denne tendensen vært særlig tydelig i Finnmark. To tidligere studier har begge vist nærmere 3 ganger høyere dødelighet etter skade i vårt nordligste fylke, sammenlignet med landet for øvrig. Til tross for at det totale antall barn som omkommer er halvert siste 20 år, har denne ulikheten vedvart.

Vi stilte derfor spørsmål om denne overdødeligheten er et isolert Finnmarks problem, eller om det er det Finnmark representerer som er utfordringen, høy grad av ruralitet. Endret hyppigheten av skader og dødsfall seg om vi fordelte antall hendelser etter hvor sentralt barnet bodde og ikke etter fylkesgrenser som tidligere studier?

Sentralitet er et vidt begrep som rommer fler dimensjoner av et samfunn og ulike servicefunksjoner, inkludert helse. I Norge har vi et standardisert mål som definerer grad av sentralitet. Denne er utarbeidet av Statistisk Sentralbyrå og gir alle Norges 357 kommuner en tall på en skala fra 0 til 1000. Jo høyere tall, jo mer sentralt er kommunen definert. Videre kan man dele dette opp i seks kategorier fra 1 til 6, hvor gruppe 1 i all hovedsak er Oslo med nabokommuner, gruppe 2 er våre nest største byer, mens 5 og 6 er kommuner med størst grad av distrikt, ruralitet.

Over en 20-års periode fra 2001 til 2021, innhentet vi informasjon fra to norske helseregister. Det ble inkludert 119.567 barn fra Norsk Pasientregister som var innskrevet til minimum et døgnopphold ved norske sykehus grunnet en skadediagnose, samt 1159 omkomne barn fra Dødsårsaksregisteret grunnet et traumerelatert dødsfall. Alle pasientene ble kategorisert fra 1 til 6 etter hvor sentral deres bostedskommune var definert. Det ble justert for antall som bor i de ulike områder og deretter beregnet skade- og dødelighetsrater.

Vårt viktigste funn var at dødeligheten etter skader hos barn og ungdom, økte jevnt med økende grad av ruralitet. Det var tilnærmet 2,5 ganger høyere dødelighet i de mest grisgrendte kommuner, gruppe 6, sammenlignet med storbyen, gruppe 1. Over to 10-års perioder var det en gledelig reduksjon av totalt antall omkomne barn, men til tross for færre hendelser, var skjevfordelingen mellom distrikt og by like stor.

Antall skader registrert på norske sykehus hadde samme tendens, hvor antall barn som ble innlagt var høyere jo lenger ut fra byen man kom. Ulikt fra dødelighetsraten, var det derimot at det for de mest rurale kommunene, gruppe 6, flatet kurven noe ut.  Høyeste tilfeller av skader var registrert i gruppe 4.

Trafikk og selvmord tar flest liv for barn og ungdom

I tillegg til antall omkomne og skader registrert, innhentet vi informasjon om dødsårsak og alder. Det totale antall dødsfall var høyest for ungdomsgruppen, de mellom 16 og 17 år. For denne aldersgruppen var selvmord og trafikk hyppigste årsak, uavhengig av bosted. For den minste aldersgruppen, 0 til 5 år, var trafikk og vold vanligste dødsårsak.

Mellom de ulike sentralitetsgrupper, var det en klar økning i antall trafikkrelaterte dødsfall jo lenger ut i distrikt pasientene bodde. Også selvmord var hyppigere årsak i distrikt, sammenlignet med by. Motsatt hadde voldstilfeller en hyppigere forekomst i byene.

Påvist en geografisk ulikhet – hva nå?

Vi har vist at det foreligger en forhøyet risiko for død etter skader hos barn og unge som bor i distrikt, sammenlignet med by. For de kommuner med størst grad av ruralitet, var risikoen nærmere 2,5 høyere enn for barn og unge i storbyen. De aller fleste dødsfall skyldes trafikk og selvmord, og hele 75% erklæres omkomne før de ankommer sykehus.

Studiens resultat baserer seg på et relativ stort antall barn og over en lang tidsperiode. Det er derimot mye informasjon som kan påvirke utfallet vi ikke kan uttale oss om. Avstand til sykehus, årstidsvariasjoner, kjønn og faktorer som sosioøkonomi og kulturelle ulikheter til eksempel. Vi planlegger derfor videre studier for å utdype denne skjevfordelingen som nå er identifisert. Dette vil kunne bidra i videre arbeid med å forebygge alvorlige skader og dødsfall for barn og unge i Norge.

Se også tidligere nyhetssaker som berører samme tema:

Det er farligere å bo i distrikt

Barnedødsfall etter skader i Finnmark

Bruk av akuttmedisinske ressurser i bystrøk sammenlignet med distrikt: Faktorer som påvirker overlevelse.

Hva betyr lokalisering og skadestedstid for varige mén etter skader?