Skrevet av Jeanette Finstad
Fysiske traumer er fortsatt en ledende årsak til død og uførhet globalt. Selv om bedre behandling har redusert dødelighet i den akutte fasen, lever mange traumeoverlevere med varige funksjonsnedsettelser, både fysiske og psykiske, mange år etter skaden. Smerte er en naturlig konsekvens av akutt skade, og opioider utgjør en viktig del av behandlingen av akutt smerte. Likevel fortsetter mellom 20-35% av traumepasientene langvarig opioidbruk etter utskrivelse fra sykehuset. Vi har begrenset kunnskap om traumepasienters opplevelser av smerteproblematikk og opioidbruk etter subakutt fase.
Manglende kunnskap om traumepasienters opplevelser av oppfølging, smerteproblematikk og vedvarende bruk av opoider
For å forbedre kvaliteten på traumebehandlingen etter utskrivelse fra sykehus og øke livskvaliteten blant overlevere, er det viktig å forstå hvilke faktorer som kan påvirke et redusert langtidsutfall gjennom rehabiliteringsforløpet. Det er få studier som har utforsket traumepasienters opplevelser av oppfølging, smerteproblematikk og vedvarende bruk av opioider, og sett på hvordan disse erfaringene utvikler og endrer seg over tid.
Oppfølgingsstudie på ortopediske traumepasienters opplevelser av traumebehandling og opoidbruk
«A qualitative longitudinal study of traumatic orthopedic injury survivors’ experiences with pain and the long-term recovery trajectory», ble nylig publisert i BMJ Open, og er den andre studien av Ph.d. prosjektet: «Health care, pain medication and treatment outcome, experiences and perspectives among patients and physicians”. Prosjektet er et kvalitativt delprosjekt av «Injury prevention and Outcomes following trauma (IPOT)».
Denne studien er en oppfølgingsstudie, og bygger på den første studien av det overnevnte Ph.d. prosjektet, der 13 traumepasienter med ortopediske skader ble rekruttert fra Oslo universitetssykehus og dybdeintervjuet om sine opplevelser av traumebehandling og bruk av opioider seks uker etter utskrivelse fra traumesykehus. (Se tidligere innlegg for NKT-Traume som beskriver denne studien).
Nye dybdeintervjuer 18 mnd etter utskrivelse
For å utforske deltagernes erfaringer i rehabiliteringsforløpet ble de dybdeintervjuet igjen 18 måneder etter utskrivelse. Alle deltagerne ble intervjuet under COVID-19 pandemien, og på grunn av smittevernstiltak ble tre av intervjuene gjennomført over telefon, mens 10 ble utført hjemme hos deltagerne. Vi beskrev intervjumetoden og generelle betraktninger over metodiske og etiske utfordringer ved gjennomføring av kvalitativ forskning under COVID-19 i en mindre artikkel publisert i 2022.
Utover individuelle oppfølgingsspørsmål basert på det første intervjuet 6 uker etter utskrivelse spurte vi deltagerne om opplevelser av smerte, opioidbruk, oppfølging etter utskrivelse, psykisk helse og livskvalitet.
Et uforutsigbart rehabiliteringsforløp
I et langtidsperspektiv fra 6 uker til 18 måneder etter utskrivelse, viste resultatene at deltagerne opplevde rehabiliteringsforløpet som uforutsigbart på grunn av vekslende perioder med redusert helsestatus med økt smerteproblematikk og redusert fysisk funksjonsevne.
Deltagernes opplevelser gjennom rehabiliteringsforløpet
Selv om intensiteten av smerte varierte, opplevde nesten alle deltagerne vedvarende smerteproblematikk 18 måneder etter utskrivelse. Dette påvirket den fysiske funksjonsevnen negativt. Fra det første intervjuet 6 uker etter utskrivelse til oppfølgingsintervjuet etter 18 måneder opplevde nesten halvparten av deltagerne å ha vedvarende eller økte smerter. Dette funnet kan tyde på at helsestatus kort tid etter skaden (6 uker) dårlig kan forutsi hvordan det går med pasientene i et langtidsforløp. Flere beskrev at det var mentalt belastende å leve med konstante smerter og noen var bekymret for at smertene tydet på komplikasjoner fra den opprinnelige skaden. 18 måneder etter utskrivelse fra traumesykehus brukte fem av de 13 deltagerne fortsatt opioider. Flere beskrev at opioidene hadde andre funksjoner enn å lindre kroniske smerter, som å redusere abstinenser, håndtere psykiske problemer og gi søvn, og dette tyder på at noen hadde utviklet et problematisk opioidbruk. Uavhengig av motivasjoner for bruk, opplevde delategrne at opioider var lett tilgjengelig fra fastleger.
Psykisk helse
Flere av deltagerne rapporterte utvikling eller forverring av mentale helseproblemer gjennom rehabiliteringsforløpet. Faktorer som begrenset funksjonsevne, manglende tilbakevending til normale aktiviteter og jobb, og utfordringer med å håndtere en hverdag med smerter, belastet deltagernes mentale helse. Flere beskrev symptomer på depresjon, angst og posttraumatisk stresslidelse. Allikevel erfarte flere at det var vanskelig å få tilgang til spesialisert psykisk helsehjelp.
Mangelfull oppfølging fra helsevesenet
Deltagerne opplevde å få mangelfull oppfølging fra helsevesenet gjennom rehabiliteringsforløpet. Selv om noen fikk initiale oppfølgingstimer fra spesialisthelsetjenesten etter utskrivelsen, ble videre tilgang til spesialister en utfordring som førte til at deltagerne følte seg avvist fra traumesykehuset. Mange erfarte at fastlegene som hadde ansvaret for den videre oppfølgingen av skadene manglet kompetanse til følge opp traumerelaterte problemer.
Konklusjon – behov for en mer systematisk og individuell oppfølging
Resultatene fra denne studien tyder på at traumepasienter i rehabiliteringsforløp behøver langvarig oppfølging, som må være tilpasset individuelle behov. I tillegg er det nødvendig å screene traumepasienters mentale helse og mulig utvikling av mentale helseproblemer gjennom rehabiliteringsforløpet. For å hindre langtidsbruk av opioider blant traumepasienter etter akutt fase, er det behov for systematisk oppfølging og individuell vurdering av motivasjon og indikasjon for opioidbruk.
Se også tidligere nyhetssaker som berører samme tema:
- Overlevende etter livstruende skader må rehabiliteres bedre
- Er du interessert i rehabilitering?
- Endelig et fagnettverk for tidlig rehabilitering!
- Europeisk forskning om rehabiliteringsbehov etter traumatisk hodeskade
- Informasjonsutveksling og tildeling av rehabiliteringstjenester etter hjerneskade: Hvilken betydning har formell organisasjonsstruktur?