Skrevet av Kine Randal, Mastergrad Prehospital Critical Care, UIS.

Foto: Siw L Osmundsen, NAKOS

Hvorfor er mental forberedelse viktig?
Kravene til å være leder på skadested er store, og feil kan få store konsekvenser for både personell og pasienter. Tre årsaker til beslutningsfeil i operative situasjoner sees i sammenheng med manglende erfaring, manglende informasjon samt manglende evne til mental simulering (1).

Å kunne tenke igjennom og reflektere over hva det vil si for en selv å lede et større skadested er en viktig mental prosess i forberedelsen til rollen. Å kunne evaluere egen evne til ledelse, egne begrensninger og faglige kvaliteter bør være en del av den mentale forberedelsen (2).

I dette studiet om faktorer som påvirker ambulansepersonellets mentale forberedelser i rollen som leder for ambulanseressursene på større skadested, så man klare gap mellom det som i teorien forventes av lederen og måten personellet forbereder seg på. Ambulansepersonellet dro frem flere faktorer de mener påvirker de både positivt og negativt i den mentale forberedelsen. Men det fantes derimot store ulikheter i måten de brukte disse faktorene i den faktiske forberedelsen, eller i hvilken grad de faktisk forberedte seg i hele tatt.

Operative og menneskelige faktorer.
I ambulansepersonellets oppfatning gav erfaring, sammen med personlig egnethet grunnlag for å kunne lede. Flere vedkjente seg at det ikke var deres felt, men at det å gi fra seg rollen til andre når en selv var den mest erfarne innebar tillit til kollega.

Der flere av de erfarne hadde ganske stor tro på egen gjennomføringsevne, uttrykte de mer uerfarne redsel og usikkerhet i lederrollen, men alle informantene hadde en klar forespeiling om at dette var en rolle de skulle ta.

Usikkerheten i oppdraget kunne gå på manglende informasjon i utrykningsfasen, og manglende evne til å skaffe seg informasjonen, grunnet stor trafikk på samband. Dette kunne resultere i usikkerhet i sikkerhetsaspekter på skadestedet, men siden det stort sett ordnet seg tilslutt ble det ofte ikke mer fokus på senere.

Det ble uttrykt en trygghet i det å høre en kjent stemme eller å møte et kjent fjes på skadestedet. Samtidig som viktigheten av tettere samvirke poengteres i litteraturen føler informantene på et økende gap i samhandlingen, spesielt når det kommer til øvelse. Ambulansepersonellet pekte på at der det tidligere var flere og oftere øvelser, er det i dag lite, noe de tenkte gikk på økonomi og ressurser.

En annen faktor som viste seg som fremtredende i evnen til mental forberedelse i utrykningsfasen, var kollegaen. I de tilfellene en jobber med en som har lite erfaring ville de fleste heller ha fokus på å forberede kollegaen sin, enn selv å forberede seg på sin rolle. Sammen med kapasitetsutfordringer i håndtering av samband, kjøring, samvirke, poengterer det viktigheten av å være mentalt forberedt på ledelsesoppgaven før en ulykke inntreffer (2).

Kompetanseheving i arbeidshverdagen
Praktisk erfaring ble ansett som den mest verdifulle måten å lære lederskap på. Noen av de erfarne anerkjente og egen nytteverdi i å veilede kollegaer med mindre erfaring i rollen. Samtidig så de mer uerfarne på det som verdifullt for læring å bli «dyttet» litt inn i å ta rollen. Men de uerfarne satt ofte igjen med en følelse av manglende læringsutbytte, da inntrykket var at de fikk lite tilbakemeldinger på arbeidet sitt, og betegnet det å få veiledning i lederrollen som et «drømmescenario». Flere av informantene uttrykte og at manglende tilbakemeldinger på arbeidet førte til at de levde i troen på at det de gjør i dag er rett, og ville fortsette sånn til de får beskjed om noe annet.

Organiserte tilbakemeldinger på ledelsesarbeid i reelle settinger, eller debriefing etter hendelser ble savnet, både i forhold til samvirke og internt. Angående debrief med andre etater, mente og noen av informantene at lokaliseringen av etatene spilte en rolle i det. Dette ble og støttet med erfaring fra andre områder, der samlokalisering spilte en stor rolle i evnen til å kunne møtes i en ellers travel hverdag.

Alle informantene ble spurt i hvilken grad de tenkte over hvordan de ville håndtere en situasjon som lede på et større skadested, i arbeidshverdagen sin. På dette spørsmålet var det de mest erfarne som reflekterte mest over dette, mens hos de mer uerfarne var den mentale refleksjonen fraværende, men de erkjente behovet.

Øving og opplæring
Alle informantene var enig i at det burde være et større fokus på opplæring. Og der samtlige informanter erkjente at det per i dag aldri, eller så godt som aldri øves, sett bort fra internopplæringen (et endags kurs) og PLIVO, ser teorien på øving som avgjørende for å gjøre en god lederjobb. PLIVO øvelsen ble sett på som en god og trygg øvingsarena, og selv om de beskrev lederrollen som noe stressende, ble det ansett som positivt i etterkant.

En øvingsmulighet informantene så på som gjennomførbar, var et mer lavterskel tilbud, som blant annet table top øvelser, som kunne gjennomføres i arbeidstiden. Og der de i dag ikke øvde i hele tatt, så de på dette som en mulighet for faglig utvikling.

For å trene mentale forberedelse mener forskningen at øvelser må henge sammen med mest mulig reelle hendelser, og først i fremkalling av økt stressnivå er det man ser hvordan man håndterer lederrollen (2), noe man ikke oppnår i diskusjonsbaserte øvelser (3). Ut fra dette kan man dra en sammenheng mellom viktigheten av table top øvelsene som var ønsket av informantene og behovet for flere større organiserte samvirkeøvelser. 

Veien videre:
Sett synspunktene informantene gir i denne studien, kan den gi muligheter for en del konkrete forbedringspotensialer i organisering av opplæringen, og motivasjonen til egen faglig utvikling i arbeidshverdagen. Den kan gi kunnskap som bidrar til en større forståelse for fremtidig faglig fokus, både fra organisasjonsnivå og personellnivå, men om dette bare er en kultur lokalt eller om det er overførbart til andre områder i Norge er vanskelig å si, og vil kreve bredere undersøkelser.

Referanser:

2. Johnsen BH. 4 BESLUTNINGSTAKING I OPERATIVE SITUASJONER. :10. https://www.politiet.no/globalassets/tall-og-fakta/22-juli/beslutningstakning.pdf
3. Hugelius K, Edelbring S, Blomberg K. Prehospital major incident management: how do training and real-life situations relate? A qualitative study. BMJ Open. 2021;11(9):e048792.
4. Borell J, Eriksson K. Learning effectiveness of discussion-based crisis management exercises. Int J Disaster Risk Reduct. september 2013;5:28–37.

Se også tidligere nyhetssaker som berører same tema:

Hvordan foregår koordinering mellom nødetater i en krise?

Norsk studie: Posttraumatiske stress-symptomer og mental helse hos ambulansepersonell

Samtrening mellom ulike nødetater

Gevinsten av systematisk debriefing