I hvilken grad bruker anestesipersonell closed-loop kommunikasjon i akutte teamsamarbeid?

Skrevet av Kristin Gjøvikli, anestesisykepleier, Ullevål Sykehus.

Bilde 1) illustrasjon akutt teamarbeid

Uønskede hendelser på sykehus er trolig en av ti ledende årsaker til død og uførhet på verdensbasis. I høyinntektsland fører 10% av alle akuttinnleggelser til en uønsket hendelse hvorav halvparten av disse kunne vært forhindret. Studier viser til at 70-90% av uønskede hendelser skyldes svikt i ikke-tekniske ferdigheter, hvorav kommunikasjonssvikt er en av de hyppigste årsakene.

Closed-loop kommunikasjon

Closed-loop kommunikasjon (CLC) er en ikke-teknisk ferdighet og er anbefalt av Helsedirektoratet som kommunikasjonsmetode i tverrfaglige teamsamarbeid. Studier viser at bruk av CLC kan forebygge uønskede hendelser og øke pasientsikkerheten på sykehus.

CLC kommer opprinnelig fra luftfarten og består av tre ledd;

  1. Når et teammedlem (sender) skal gi en beskjed, skal vedkommende først adressere beskjeden ved hjelp av navn eller tittel på tiltenkt mottaker, etterfulgt av beskjeden.
  2. Mottaker skal først lytte, for så å gjengi hovedinnholdet i beskjeden (parafrasering).
  3. Sender lytter til parafraseringen og skal til slutt verifisere at mottaker oppfattet beskjeden riktig, eventuelt korrigere, dersom beskjeden ble misforstått.

Tidligere forskning

Forskning på CLC i akutte teamsamarbeid viser at CLC brukes på mellom 5-38% av alle beskjeder. Flere studier fant ut at det oppstod færre uønskede hendelser når teammedlemmene brukte CLC, mens andre studier oppdaget at oppgaver ble utført signifikant raskere ved bruk av CLC, sammenlignet med ustrukturert kommunikasjon. De fleste studiene som har undersøkt CLC er utført på simulerte teamsamarbeid, få har derimot undersøkt om CLC faktisk brukes i reelle teamsamarbeid.

Hensikten med denne observasjonsstudie var derfor å kartlegge i hvilken grad anestesipersonell bruker closed-loop kommunikasjon i reelle, akutte teamsamarbeid, med forskningsspørsmålet:

 I hvilken grad bruker anestesipersonell closed-loop kommunikasjon i akutte teamsamarbeid?

Metode for studien

Studien har et kvantitativt, deskriptivt design hvor strukturert feltobservasjon ble brukt som metode. Datainnsamlingen fant sted høsten 2020 og det ble gjennomført observasjoner av 60 ulike teamsamarbeid ved et større traumesykehus på Østlandet. Det ble observert 47 traumeteam, 11 medisinske team og to stansteam. Det ble inkludert omtrent 120 deltakere. Deltakerne var både anestesileger og anestesisykepleiere som arbeidet klinisk ved det aktuelle sykehuset. Alle beskjeder som gikk til, fra eller mellom anestesipersonell ble inkludert. Beskjeder som gikk utenom anestesipersonell, ble ekskludert. Ved hjelp av et strukturert observasjonsskjema ble det registrert hvorvidt hver beskjed ble besvart og hvorvidt sender bekreftet/korrigerte mottaker. Dersom alle tre leddene var til stede, ble beskjeden registrert som fullstendig CLC. Det ble registrert om beskjedene var adressert med navn/tittel, øyekontakt eller om beskjedene var uadresserte. I etterkant av observasjonene ble hver beskjed plassert i én av følgende kategorier; beskjeder som handlet om pasientobservasjoner, beskjeder som handlet om medikamenter eller beskjeder som handlet om utstyr/praktiske gjøremål.

Resultater

Resultatene viste at det ble registrert 1626 beskjeder totalt, 27 beskjeder per teamsamarbeid i gjennomsnitt. Anestesisykepleiere initierte 34% av beskjedene, mens anestesilegene initierte 44%. Totalt ble det brukt CLC på 45% av alle beskjedene.

Det var kun 6% som adresserte beskjedene med navn eller tittel på mottaker. Den mest vanlige adresseringsformen var ved hjelp av øyekontakt (68%), mens 26% av beskjedene var uadresserte. Det ble registrert CLC på 55% av beskjedene som var adressert med øyekontakt, på 45% av beskjedene som var adressert med navn/tittel og på 19% av beskjedene som var uadressert. Det var en signifikant forskjell på hvordan beskjedene var adressert og hvorvidt de endte i CLC (p<0,05).

Flest beskjeder ble lukket med CLC når de handlet om medikamenter (53%). Når beskjedene handlet om utstyr/praktiske gjøremål ble CLC brukt i 47% av tilfellene og når beskjedene handlet om pasientobservasjoner ble CLC brukt i 36% av tilfellene.

Blant de ulike teamsamarbeidene ble det registrert flest CLC på stansteam (68%). På medisinske team ble det registrert CLC på 52% av beskjedene og på traumeteam på 42% av beskjedene. Det var en signifikant forskjell mellom de ulike teamsamarbeidene og bruken av CLC (p<0,02).

Det ble ikke påvist noen forskjell i bruk av CLC mellom anestesisykepleiere (43%) og anestesileger (42%) (p>0,78).

 Hva betyr dette?

Funnene fra denne observasjonsstudien har bidratt med kunnskap om anestesipersonells bruk av CLC i reelle, akutte teamsamarbeid. Den relativt lave forekomsten av CLC i denne studien viser et potensiale for forbedring av anestesipersonells bruk av CLC. Forskning har vist at undervisning og tverrfaglig teamtrening kan øke teammedlemmers kunnskap og bruk av CLC. Ifølge Helsedirektoratet er det arbeidsgivers ansvar sørge for at ansatte innehar nødvendig kompetanse for sikker kommunikasjon og bør derfor sørge for at tverrfaglig trening og undervisning arrangeres på hyppig og systematisk vis. Noen studier så at sannsynligheten for at teammedlemmer brukte CLC økte dersom teamleder initierte CLC. Kanskje kan en påminnelse om å bruke CLC fra teamleder i starten av hvert teamsamarbeid fører til at CLC brukes oftere? Det er uansett behov for mer forskning på hvordan reelle teamsamarbeid kommuniserer og hvilke barrierer som hindrer teammedlemmer i å bruke CLC i større grad, med mål om å øke pasientsikkerheten.