Av Torben Wisborg
CT-skanning er en svært effektiv undersøkelse til å avdekke skader hos pasienter med mistanke om alvorlig skade. Dessverre gir CT også en stor strålebelastning. Det er derfor grunn til å vurdere hvem som skal ta CT og av hvilke kroppsdeler.
Noen studier og sentre anbefaler rutinemessig bruk av CT som screening for alle pasienter mottatt med traumeteam. Andre anbefaler CT brukt på indikasjon: konkret mistanke om skade eller pasienter som ikke kan undersøkes tilstrekkelig med andre metoder for eksempel på grunn av bevisstløshet.
Det nasjonale traumeregister bruker CT tatt etter innkomst som en kvalitetsindikator. Registeret skriver: «Ved traumemottak brukes CT – undersøkelse for å avklare skader hos pasienter hvor man ved klinisk undersøkelse ikke kan utelukke alvorlige behandlingstrengende skader. Undersøkelsen har høy treffsikkerhet på identifisering av skader, men medfører stråling av pasienter og bør ikke gjøres på pasienter som klinisk er våkne uten tegn til skader.»
I 2020 fikk 81% av alle pasienter tatt imot med traumeteam gjort CT (mot 78% i 2019).
Dette er et høyt tall. Registeret så også på hvor mange med lettere skader som fikk gjort CT, og fant at 73% av pasienter med lettere skade (ISS<4) fikk utført CT undersøkelse i forbindelse med traumemottak på første sykehus i 2020, samme andel som i 2019. Dessverre kan ikke registeret foreløpig si HVILKE undersøkelser som ble gjort, og det kan ha vært andre enn CT-skanning brukt som screening.
Hva er problemet? CT-undersøkelse gir en strålebelastning som er 750-1500 x større enn f.eks. vanlig røntgenundersøkelse av thorax. Det er anslått at det vil oppstå ett fatalt krefttilfelle for hver 2.000 CT-undersøkelser. Med 8.000 traumemottak pr år og 75% CT-undersøkelser vil dette anslagsvis medføre 3 nye fatale krefttilfeller i Norge årlig alene på grunn av den første CT-undersøkelsen. Det er altså grunn til varsomhet.
Traumepasienter som CT-skannes kan ha andre tilstander enn det man undersøker for (skader) som dukker opp under undersøkelsen. To studier fant at 26-44% av pasientene hadde funn på CT som ble undersøkt videre, og altså ofte førte til ytterligere røntgenundersøkelse.
En ny italiensk studie har sett på om man kan nøye seg med å CT-skanne bare pasienter med andre kliniske tegn til skade i stedet for rutinemessig undersøkelse. Forfatterne skriver at det ikke finnes enhetlige kriterier for bruk av CT i Italia (det finnes heller ikke i Norge). Mange pasienter får først gjort en helkropps-CT som screeningundersøkelse ved ankomst til traumecenteret. De laget en algoritme for hemodynamisk stabile pasienter som betød at pasienter som etter fysisk undersøkelse, EKG, blodprøver, E-FAST ultralydsundersøkelse, røntgen av thorax og bekken ikke hadde positive funn ble observert 6-8 timer. Det ble eventuelt gjort CT av halsrygg, cerebrum eller spesifikke undersøkelser på indikasjon. Hvis ny fysisk undersøkelse, blodprøver, ultralyd og sittende/stående røntgen thorax var negative ble pasientene utskrevet og undersøkt poliklinisk etter 2 og 7 dager. Hvis noen av undersøkelsene enten umiddelbart ved innkomst eller etter 6-8 timer var positive ble det gjort helkropps-CT.
Forfatterne inkluderte i alt 902 pasienter. Av disse var 402 enten hemodynamisk ustabile eller hadde ikke-stumpe skader og ble sortert fra. Av de resterende 500 hadde 328 ingen kriterier som tilsa CT, mens 172 hadde funn som gjorde at de fikk tatt CT. Av de 328 som ikke fikk tatt CT viste 6 seg senere å ha kriterier for CT, og 12 viste seg å ha små skader som ikke trengte CT. De resterende 310 ble utskrevet uten CT og uten tegn til alvorlig skade.
Bruken av de kliniske undersøkelser viste en sensitivitet for skader på 87 % (95% CI 80.2–92.1), og en spesifisitet på 84 % (95% CI 79.8–87.6). Den negative prediktive verdi (sannsynligheten for at pasienten faktisk er frisk når testen er negativ – evnen til å utelukke skader) var høy, 94.4% (95% CI 91.6–96.3).
Forfatterne er forsiktige i tolkningen av resultatet, og sier at det er behov for flere studier for å bekrefte funnene.
Funnene tyder på at god klinisk undersøkelse og observasjon av pasienter mottatt med traumeteam kan redusere behovet for CT-skanning, når denne undersøkelsen ikke blir gjort på en spesifikk mistanke. Med tanke på risikoen for å fremkalle stråleindusert kreft ved unødvendige undersøkelser kan det vært lurt å vurdere bruken av CT i traumemottak, særlig på de sykehus som ligger høyt på denne bruk i traumeregisterets årsrapport.
