Skrevet av Marianne Dahlhaug

2020 var et annerledes år på de fleste områder. Da jeg fikk spørsmål om pandemien hadde påvirket traumatologien i Norge var min første reaksjon, at det har den ikke. Antall traumehendelser har økt jevnt og trutt de siste årene, og 2020 var ingen unntak.

Jeg fikk i oppdrag å holde et innlegg for BEST nettverksmøtet der overskriften var pandemien og traumatologi. Jeg hadde ingen forventninger om å finne noe som var interessant da jeg begynte å «leke» med tallene. Etter hvert dukket det opp noen interessante observasjoner. Med bakgrunn både fra akuttmottak og AMK, ble det lett å trekke konklusjoner jeg ikke har forutsetning for å ta uten å gå dypere inn i materialet, men noen av funnene var så interessante, at å stille spørsmålstegn at dette kan ha noe med pandemien å gjøre, er på sin plass.

For å trekke konklusjoner bør man se nærmere på dataene, og jeg vil poengtere at dette foreløpig ikke er gjort. Med dette som bakteppe vil jeg komme med mine betraktninger ut fra tall fra Nasjonalt traumeregister.

13. mars 2020 gikk Norge inn i lockdown, vi ble henvist til hjemmekontor, hjemmeskole og alle treningssenter ble stengt. Endret dette befolkningens adferd? Var det færre som skadet seg eller ble utsatt for ulykke i denne perioden?

Grafen under motbeviser denne påstanden. Antall traumehendelser økte også i 2020. Totalt 9008 traumehendelser ble registrert, noe som er en relativ stor økning fra 2019.

Figur 1. Totalt antall traumehendelser fordelt på år (2018-2020)

Hvem registreres i Nasjonalt traumeregister?

NTR registrerer alle pasienter der traumealarm er aktivert ved ankomst sykehus, uavhengig av skadegrad. Så lenge pasienten blir mottatt av traumeteam, skal pasienten inkluderes i registeret. I tillegg har NTR inklusjonskriterier for pasienter som ikke får traumeteam ved ankomst sykehus, men som har en viss alvorlighet på skaden, også skal registreres inn i registeret.

Inklusjonskriteriene i NTR:

1. Alle pasienter som tas imot med traumeteam ved ankomst i akuttmottaket ved traumesentre og sykehus med traume-funksjon i Norge, uavhengig av ISS/NISS
2. Alle pasienter som behandles ved traume-sentre og sykehus med traumefunksjon i Norge, uten aktivering av traumeteam, med en eller flere av de følgende skadene:

• Penetrerende skader i hode, hals, torso eller ekstremiteter proksimalt for albue og kne
• Hodeskade med AIS alvorlighetsgrad ³3
• NISS >12

Figur 2. Antall traumehendelser fordelt på traumeteam/Ikke traumeteam 2018-2020.

For å se om pandemiåret har hatt noen innvirkning på traumatologien, må vi sammenligne med tidligere år. Om vi ser på hele traumepopulasjonen, det vil si alle pasienter som er registrert i registeret fordelt på måneder de siste tre årene, ser vi kanskje noe som kan sammenstilles med pandemien. I mars 2020 ser vi en liten nedgang av traumehendelser sammenlignet med 2018 og 2019. Er dette som følge av en nasjonal lockdown, eller er det en naturlig variasjon (Figur 3). Resten av året fordeler seg nokså likt med 2018 og 2019.

Figur 3. Alle traumehendelser registrert i NTR i årene 2018-2020. Om vi ser bort fra den lille knekken i mars 2020, er det ingen store endringer sammenlignet med 2018 og 2019.

Tallene blir mer interessante om vi tar bort de pasienter som mottas med traumeteam ved ankomst sykehus. Pasienter som kommer inn på sykehus, og som har en viss alvorlighet på skaden og derfor skal inkluderes i NTR, men som ikke blir møtt med traumeteam (Figur 4).

Figur 4. Antall pasienter som kommer inn på sykehus uten å bli møtt med traumeteam.

Hvis en tenker tilbake på perioden da landet ble nedstengt, en periode som varte hele våren 2020, ser vi en økning av pasienter som kommer inn på sykehus uten å bli mottatt med traumeteam. Var dette fordi man ikke anså pasienten som alvorlig skadd, og derfor ikke hadde behov for et helt team av spesialister som sto klare for å ta seg av den skadde? Eller var det vanskeligere å trykke på «den store røde knappen» under pandemien på grunn av mulig smitte, et overfylt akuttmottak med for lite ressurser, eller en intensivavdeling som ikke hadde kapasitet til å avse ressurser for å stille i traumemottak?

Historien gjentar seg igjen på sensommeren/høsten da pandemien tar seg opp, og bølge nummer to skylder inn over landet. Sykehusene fylles igjen opp av covid pasienter, og vi ser en ny topp av skadde pasienter som kommer inn på norske sykehus uten å bli mottatt av traumeteam. Dette blir enn så lenge bare spekulasjoner, om det er en sammenheng eller en naturlig variasjon. Var det rett og slett mindre alvorlige skader i denne perioden fordi befolkningen endret adferd? Men det er et lite tankekors at vi kan sette linjer mellom pasienter som ikke får traumeteam ved ankomst sykehus, og toppene i pandemien.

Hvis en spinner videre på tanken, at terskelen for å utløse traumealarm var høyere under pandemien, enten dette skyldtes høyt arbeidspress på intensivavdelingene, ressursmangel i akuttmottakene eller redselen for å utsette et helt team (12-15 stk) for eventuell smitte, men hva kan konsekvensen bli?

En resultatvariabel NTR rapporterer på er mortalitet innen 30 dager etter skade. Hva er den vanligste dødsårsaken blant traumepasienter i Norge i 2020, og er det noen endring fra tidligere år?

Figur 5. Mortalitet og skademekanikk samlet for hele populasjonen, 2018-2020.

Gjennomsnittsalderen for de som dør av skade er lett økende; 70,8 år i 2018, 70,7 år i 2019 og 73,5 år i 2020.

Undertriage:

Undertriage er pasienter som er alvorlig skadd, men som ikke blir mottatt av traumeteam ved ankomst sykehus. Triagering av pasientene foregår på skadestedet, der man skal beslutte riktig destinasjon (akuttsykehus med traumefunksjon eller traumesenter) og hvilke ressurser som skal møte pasienten ved ankomst (traumeteam eller ikke). Undertriage er en internasjonal anerkjent kvalitetsindikator, og Nasjonal traumeplan anbefaler en undertriage på under 5%.

Alvorlig skadde pasienter 2018-2020:

Er det en sammenheng mellom pandemien og den økende andelen av pasienter som ikke får traumeteam?

Ser vi kun på pasienter som er definert som alvorlig skadd, og som dør innen 30 dager etter skade, har vi følgende tall for de siste 3 årene (Figur 6).

Figur 6. Andelen alvorlig skadde som dør innen 30 dager etter ulykke fordelt på Traumeteam/IKKE Traumeteam i 2018-2020. Hele 20,3% av de som døde etter alvorlig skade ble ikke møtt av traumeteam da de ankom første sykehus i 2020.

Lett økende gjennomsnittsalder på de som dør av skade, økende undertriage og lavenergifall som dødsårsak. Er det en sammenheng mellom økende innleggelser som følge av covid-19 og undertriage? Kan økt mortalitet blant de eldre skyldes pandemien?

Vi minner om Kvalitetsforbedringskonferanse arrangert av Nasjonalt traumeregister og Nasjonal kompetansetjeneste for traumatologi!

Webinar torsdag 9. desember, klokken 0900 – 1300.

Agenda er:

• Hva er hensikten med Traumeplanen, Nasjonalt traumeregister og Nasjonal kompetansetjeneste for traumatologi?

• Uønsket variasjon på prosessindikatorene screeningsundersøkelser ved traumemottaket – hva gjør vi med det? – plan for å få alle over innafor akseptabelt nivå?

• Undertriage – den  største utfordringen i vårt traumesystem?

• • Presentasjon av prosjekt i Drammen for å løse utfordringen.
  • Undertriage: Effekt av å gå fra et traumeteam til to-delt traumeteam på undertriage – erfaringer fra Stavanger

• Mortalitetstall: Statistikk – kan NTR bidra til læring?

Meld deg på her, du mottar lenke til webinaret onsdag 8. desember!

Last ned pdf av program og invitasjon her!