Av Anna Sollied Møller, 6.års medisinstudent ved Universitetet i Tromsø anna.sollied@gmail.com

I Norge nyter vi godt av relativt god helsedekning landet over. Dessverre ser man at hjerte- og kardødelighet er høyere og at forventet levealder er lavere i f.eks. Finnmark (1), et av fylkene i Norge med størst avstander. Dødeligheten etter skader i fylket er også høyere enn landsgjennomsnittet (2). Dette er ofte grunnet tilfeller hvor primærbehandlingen som gis på stedet, for eksempel hos fastlege eller legevakt, ikke er nok. Attpåtil forsinker eller forhindrer vær og infrastruktur transport til steder med mer spesialisert behandling. Hva hvis det ikke hadde vært helsepersonell til stede på skadestedet overhodet, hva ville ha skjedd med helsa til folk da?

Foto: Unsplash.com

Dette er tilfellet flere steder i verden (3), deriblant i Colombia. Dette er et land som er i ferd med å helbrede seg etter fem tiår med borgerkrig mellom staten og geriljagrupper. Flere tiltak har blitt iverksatt for å hjelpe fredsprosessen, blant dem det colombiansk-norske samarbeidet Rural Health for Peace (RHfP) som har som mål å styrke primærhelsetjenesten i de områdene som er mest rammet av krigen, nemlig distriktene. Flere colombianske landsbyer er en del av samarbeidet. Innbyggerne i en av dem har laget sin eget «mikrohelsetjeneste» i mangel på tilgang til formelle helsetjenester, men har likevel uttrykt et ønske om et førstehjelpskurs for å styrke seg selv ytterligere. For min masteroppgave ble det derfor laget en plan for å bruke deltakerbasert forskning for å lage et lokalt tilpasset kurs sammen med dem. Grunnet pandemien lot det seg ikke gjøre å reise til landsbyen for å gjennomføre den opprinnelige planen. Det ble i stedet utført et litteratursøk for å utforske hva man burde inkludere i et slikt kurs for å sikre kulturell relevans, nytteverdi og bærekraft.Det ble utført et semisystematisk litteratursøk i MEDLINE. Inklusjonskriteriene omfattet eksperimentelle studier eller observasjonsstudier som så på utvikling, innføring, effekt og bærekraft av førstehjelpsundervisning hos befolkninger i rurale strøk. Søkeordene som ble brukt inkluderer forskjellige begreper for førstehjelpskunnskap, utdanningsvurdering og befolkninger i rurale strøk. Av 881 identifiserte artikler fra hele verden ble 19 valgt ut for å svare på forskningsspørsmålet «Hva slags aspekter er viktig å ha med i et førstehjelpskurs i rurale Colombia?».

Flere emner gjentok seg i de inkluderte studiene: viktigheten av en behovsvurdering, bruk av eksisterende infrastruktur for å lykkes med å forbedre eller innføre et prehospitalt system, bruk av billige og lokalt tilgjengelige verktøy, effekten av simuleringstrening, viktigheten av oppfriskningstrening, muligheter ved gruppedynamikk, fordeler ved å delegere bort instruktørrollen, viktigheten av kursevaluering, og til slutt, bruk av kreative metoder for å nå kursmålene.

Det som hadde mest å si for utviklingen av et vellykket kurs var behovsvurderingen. Hvis man som utenforstående skal komme til et sted og bestemme hva de trenger, vil det sannsynligvis føre til lite eierskap og ansvarsfølelse til kurset, og kanskje vil man ikke treffe noen av behovene de har der. Bruker man deltakerbasert forskning har man sett at bærekraften og eierskapet til initiativet øker (4),og enda mer så hvis selve initiativet kommer fra de som skal nyttiggjøre seg av det (5). Dette litteraturstudiet og andre studier understreker derfor behovet for sterk brukerinvolvering i både utvikling og innføring av førstehjelpskurs.

Kreativitet var kanskje det minst forutsigbare funnet i litteraturstudien, men kan være nøkkelen til overføring av innsikt fra hele verden til en bestemt geografisk og kulturell kontekst.
I land hvor det ikke nødvendigvis er en formell primærhelsetjeneste i hver landsby vil det være god hjelp i å engasjere innbyggerne, som vist i flere av artiklene som ble inkludert i litteraturstudiet. Flere studier har vist at det å kurse lekfolk i førstehjelp har en positiv effekt på mortalitet og påfølgende skade etter traumer (6). Hvis man klarer å styrke kompetansenivået og selvsikkerheten til vanlige folk der de bor, er det trolig at man vil klare å sørge for bedre helse i området. Neste steg for prosjektet og for innbyggerne i landsbyen blir en grundig behovsanalyse før man kan gå videre med utforming av et kurs. Så da er det bare å krysse fingrene for at pandemien snart tillater at man reiser igjen.

1. Folkehelseinstituttet. Hjerte- og karsykdommer i Norge. I Folkehelserapporten – Helsetilstanden i Norge https://www.fhi.no/nettpub/hin/ikke-smittsomme/Hjerte-kar/; 2020.
2. Bakke HK, Wisborg T. Rural high north: a high rate of fatal injury and prehospital death. World J Surg. 2011;35(7):1615-20.
3. Sasser S. VM, Kellermann A., Lormand JD. Prehospital trauma care systems. Geneva,World Health Organization; 2005.
4. Hernandez-Rincon EH, Lamus-Lemus F, Carratala-Munuera C, Orozco-Beltran D, Jaramillo-Hoyos CL, Robles-Hernandez G. Building Community Capacity in Leadership for Primary Health Care in Colombia. MEDICC rev. 2017;19(2-3):65-70.
5. Bush PL, Pluye P, Loignon C, Granikov V, Wright MT, Pelletier J-F, et al. Organizational participatory research: a systematic mixed studies review exposing its extra benefits and the key factors associated with them. Implement Sci. 2017;12(1):119-.
6. Tannvik TD, Bakke HK, Wisborg T. A systematic literature review on first aid provided by laypeople to trauma victims. Acta Anaesthesiol Scand. 2012;56(10):1222-7.

Se forøvrig tidligere nyhetssaker som berører samme tema: