Skrevet av Mathias Cuevas-Østrem, lege og ph.d. stipendiat
Foto: Pexcels.com
Andelen eldre (≥65 år) i verdens befolkning øker, både i høy- og lavinntektsland (1). I takt med denne utviklingen forventes et økende antall geriatriske traumepasienter.
Mortalitet har tradisjonelt vært det viktigste utfallsmålet i traumeforskning, men langt de fleste overlever også alvorlige traumer. Derfor rettes økende oppmerksomhet mot de overlevendes livskvalitet, ofte målt ved såkalte pasientrapporterte utfallsmål (PROM). Geriatriske traumepasienter har høyere dødelighet etter alvorlige skader enn voksne, men også blant de eldre overlever de fleste (2). Det er derfor prisverdig at forfatterne bak denne artikkelen studerer geriatriske pasienters livskvalitet etter alvorlig traume.
I denne artikkelen (Freigang, Reduced recovery capacity after major trauma in the elderly, J. Clin. Med., 2020) har en tysk gruppe studert egenopplevd livskvalitet hos pasienter 6, 12 og 24 måneder etter et alvorlig traume (Injury Severity Score [ISS] ≥16). De har gjennomført et prospektivt register-basert multisenter-studie fra de 25 sykehusene som deltar i traumenettverket i Øst-Bayern. De inkluderte alle pasienter som ble registrert i deres traumeregister fra mars 2012 til februar 2014 med ISS ≥16, alder >18 år og som hadde gjennomført en vurdering av helserelatert livskvalitet, målt ved det validerte måleverktøyet EQ 5D-3L.
EQ-5D er et kartleggingsverktøy som ikke er traume-spesifikt, men designet for å kunne gjennomføres av pasienten selv uavhengig av diagnose. Fem dimensjoner evalueres (5D): Gange, personlig stell, vanlige gjøremål, smerte/ubehag og angst/depresjon. For hver av disse dimensjonene får pasienten svaralternativer og skal krysse av for det som passer best. For eksempel kan spørsmål knyttet til gangfunksjon besvares med «Jeg har ingen problemer med gangfunksjon», «Jeg har noen problemer med gangfunksjon», eller «Jeg er bundet til sengen». Forfatterne har dikotomisert svarene i to kategorier; enten «Ingen problemer» eller «Problemer».
Videre har de samlet inn EQ VAS. Det er en 100 mm lang visuell analog skala hvor pasienten skal markere sin nåværende generelle helsestatus, hvor 0 er dårligst og 100 er best mulig. Se for deg et temperaturmål som «tar tempen» på helsa di.
Kun pasienter som både var registrert i registeret og hadde fullført EQ-5D ble inkludert, totalt 405 av 2596 pasienter. De ble bedt om å besvare EQ-5D 6, 12 og 24 måneder etter skade. Kun komplette datasett ble analysert, og andelen som besvarte spørreskjemaet på alle tre tidspunkter var 79% for pasienter <65 år og 62% for pasienter ≥65 år. Det er ikke oppgitt hvordan spørreskjemaet ble samlet inn.
328 av pasientene (81%) var under 65 år og 77 (19%) var 65 år eller eldre. Median alder i den geriatriske gruppen var 73 år. 72% var menn og trafikkulykker var vanligste skademekanisme. Median ISS var 22 for de <65 år og 20 for de ≥65 år. Til tross for lavere median ISS rapporterte de geriatriske pasientene lavere livskvalitet etter traume.
Geriatriske pasienter rapporterte en stasjonær EQ VAS rundt 57 av 100 poeng etter både 6, 12 og 24 måneder. Yngre pasienter viste en positiv utvikling fra 62 til 69 poeng fra 6 til 12 måneder, uendret ved 24 måneder. De eldres egenopplevde livskvalitet ett og to år etter et alvorlig traume viste altså ikke positiv utvikling og var signifikant lavere enn for de <65 år. Videre studier av hvorfor det er slik kan lede til forbedringspunkter i traumeoppfølgingen.
Figuren under viser andelen av de spurte som rapporterte problemer innenfor hver dimensjon seks måneder etter skade. Forfatterne viser til sammenligning resultatene for den gjennomsnittlige tyske befolkningen (ikke aldersdifferensiert) og finner at pasienter som har vært gjennom et alvorlig traume i større grad rapporterer vanskeligheter innenfor alle fem dimensjoner.
Signifikant forskjell mellom geriatriske og voksne traumepasienter finner de for personlig stell, en forskjell som holdt seg stabil også ved 12 og 24 måneder. De finner også en signifikant forskjell i mobilitet 12 måneder etter traume. Med økende alder vil naturligvis en økende andel i befolkningen oppleve problemer med personlig stell. Studien har ikke samlet inn data for hvor stor andel som opplevde problemer med personlig stell også før traumet, eller om problemene knyttet til personlig stell etter traumet er direkte relatert til traumet eller annen årsak. Når median alder i den geriatriske gruppen er 73 år er det ikke usannsynlig at en del av disse pasientene uansett ville fått behov for hjemmesykepleie i løpet av oppfølgingstiden på to år, uavhengig av traumet.
Fra: Freigang V et al. Reduced Recovery Capacity After Major Trauma in the Elderly: Results of a Prospective Multicenter Registry-Based Cohort Study. J. Clin. Med. 2020, 9(8), 2356; https://doi.org/10.3390/jcm9082356
Av interesse er også likhetene eldre og yngre pasienter rapporterer for flere av dimensjonene, blant annet vanlige gjøremål og smerter/ubehag. Studien ville vært styrket om man ikke hadde dikotomisert resultatet, men hadde brukt hele EQ-5D-verktøyet for å få fram nyansene innen hver dimensjon. Det finnes også en nyere EQ-5D-versjon som består av fem svaralternativer per spørsmål (EQ-5D-5L) som kunne gitt en rikere innsikt i hvordan livskvaliteten er påvirket etter traumer.
Studien har noen svakheter som begrenser overførbarheten. For det første er det ganske få deltakere: Kun 77 geriatriske pasienter, og enda færre som har fullført EQ-5D-kartleggingen på alle punkter. Sammenligning med traumepopulasjoner som har en annen demografisk sammensetning kan være vanskelig. Informasjon om innsamlingen av EQ-5D-data mangler, og vanskeliggjør vurdering av kvaliteten. Hvordan er det samlet inn, hvem har registrert det, hvordan har de håndtert det hvis respondenten ikke er i stand til å svare selv? Dikotomiseringen av EQ-5D-svarene gjør at mange interessante nyanser forsvinner.
Styrken er at det benyttes et godt og validert spørreskjema i et prospektivt design som kombinerer dette med registerdata med høy dekningsgrad. Prospektiv innsamling av slike data er en krevende jobb, noe som dessverre demonstreres av de mange som ikke har svart på skjemaet. Forfatterne gjør også ryddig rede for manglende data for hvert måletidspunkt. En styrke er også at de har sammenlignet demografiske data med de pasientene som ikke kunne inkluderes på grunn av manglende livskvalitetsregistrering, og finner at gruppene er ganske like. Det er med andre ord ikke grunn til å tro at gruppen som er inkludert i studien representerer en helt annen gruppe enn den gjennomsnittlige traumepasient i deres system.
Foto: Pexcels.com
Konklusjon:
- Geriatriske traumepasienter oppgir lavere generell livskvalitet (EQ VAS) enn yngre traumepasienter, og viser ikke viser positiv utvikling etter 12 og 24måneder.
- Det er signifikant flere eldre som opplever problemer med personlig pleie (etter 6, 12 og 24 måneder) og mobilitet (etter 12 måneder) sammenlignet med yngre. For øvrige dimensjoner som er undersøkt er det ikke signifikante forskjeller.
- Svakhetene til studien gjør tolkningen vanskelig og overførbarheten usikker.
- Det er likevel en viktig studie som danner grunnlag for fremtidig forskning på eldres livskvalitet etter alvorlige traumer.
Forslag til flere artikler til den interesserte leser:
- Haider, Ann Surg, 2020: Factors Associated With Long-term Outcomes After Injury.
- Ved bruk av ulike kartleggingsverktøy og multiple regresjonsanalyser fant artikkelen en rekke faktorer som er assosiert med et dårligere funksjonelt utkomme etter traume, blant annet høy alder og flere komorbide tilstander.
- Beck, BJS Open, 2018: Major trauma in older persons
- Studien viser funksjonelt utkomme etter traume for eldre traumepasienter målt ved Glasgow Outcome Scale – Extended.
- Gabbe, Ann Surg, 2016: Return to work and functional outcomes after major trauma.
- Studien viser at blant annet eldre, personer med flere komorbide tilstander og skademekanisme fall fra lav høyde har lavere justert odds for et godt funksjonelt utkomme.
Referanser
2: Giannouidis, Severe and multiple trauma in older patients, Injury, 2009: https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/19217104/
