Skrevet av og ansvarlig for innhold: Torben Wisborg
De siste årene har vi lært stadig mer om betydningen av kommunikasjon i team og mellom enkeltpersoner. En av de mest interessante studier var fra Israel om nyfødt-team som skulle trene på en simulert dårlig nyfødt. Halvparten av teamene ble utsatt for en sårende kommentar fra en observatør før de startet simulering, den andre halvparten ble det ikke – bortsett fra dette var alt likt i de to ellers identiske scenarier. Begge gruppene trente i et simuleringssenter, og begge grupper hadde en amerikansk ekspert med på videokonferanse. Til halvparten hilste han bare på dem og fortalte hvem han var. Til den andre halvpart hilste han på samme måten, og la til at «for øvrig var han ikke spesielt imponert over kvaliteten på medisinsk behandling i Israel».
Deretter trente teamene på eksakt samme scenario, og ble observert av eksperter som ikke visste om de var utsatt for den ene eller den andre intervensjon. Resultatene viste at de team som fikk en uhøflig kommentar – som vel å merke ikke handlet om dem selv – gjorde behandlingen signifikant dårligere enn de andre teamene, og spesielt at dette også var tydelig på tekniske ferdigheter som venekanylering etc.
Forskerne gjentok studien to år senere, der de som spilte foreldrene var negative til sykehuset, ikke til behandlerne spesifikt. Her var det igjen nyfødtresuscitering og team fra ulike sykehus. Deltakerne ble delt i fire grupper. Halvparten ble utsatt for at skuespilleren som spilte den nyfødtes mor sa til mannen sin «I knew we should have gone to a better hospital where they don’t practice Third World medicine!”. Dette var åpenbart en fornærmelse, men ikke direkte mot de som var i teamene. Av de team som fikk denne kommentaren var noen lært opp til å ignorere slike kommentarer med en metode som kalles «cognitive bias modification», som er en forebyggende opplæring i å håndtere slike kommentarer.
Resultatene viste igjen at kommentaren gjorde teamene signifikant dårligere til diagnostikk og tiltak, men også teamprosessene ble påvirket så teamarbeidet ble signifikant dårligere. Den forebyggende trening med cognitive bias modification reduserte effekten av morens kommentar, med andre var helsepersonellet i stand til å ignorere henne der og da og gi samme gode behandling til den nyfødte. Dette er KANSKJE noe for akuttsituasjoner inne traumatologi også, det kommer vi tilbake til i en senere nyhetssak!
Den foreløpig siste undersøkelse fra gruppen var å se på hva det betød hvis pårørende uttrykte takknemlighet for behandlingen. Her var det samme forsøksoppsett som de tidligere studier, men teamene ble nå presentert for en mor som uttrykte takknemlig overfor team som behandler nyfødte, som de team som skulle simulere i studien. Her fant forskerne igjen en signifikant effekt på behandlingen av den syke nyfødte, som ble tydelig bedre. Det var spesielt samarbeidet i teamene (informasjonsutveksling) som ble positivt påvirket av morens takknemlighet.
Man hva med kommunikasjon internt i team?
En ny artikkel i Resuscitation har sett på effekten av standardiserte fraser i akuttsituasjoner, i dette tilfelle under hjerte-lunge-redning. Forskere i Århus, USA og Canada samarbeidet om å definere hvilke faser i hjertestansbehandling der spesifikke ord eller fraser kunne bidra til å redusere tidsbruk. De fant at hvis man 1) briefer teamet 15-30 sekunder før en intervensjon og 2) teller ned de siste 5 brystkompresjoner før intervensjonen og 3) bruker spesifikke ord for defibrillering, intubasjon og å gjenoppta brystkompresjon så går tiden brukt på disse ting signifikant ned. De fant også at tiltaket reduserte frustrasjon målt med en tidligere brukt skala (NASA task load index subscales). Konklusjonen er at man ved å «strømlinje» kommunikasjonen i et team kan oppnå tidsgevinst under pågående hjerte-lungeredning, noe som også fører til mindre frustrasjon hos teammedlemmene.
Med andre ord: det er altså ikke uten betydning hvordan vi oppfører oss mot hverandre, og det kan få betydning for pasientene våre!