Skrevet av og ansvarlig for innhold: Torben Wisborg
Vi vet at den beste måte å identifisere alvorlig skadde pasienter er dersom fysiologien er påvirket. I den norske traumeplan har vi valgt respirasjonsfrekvens under 10 eller over 29/minutt, behov for ventilasjonsstøtte, oksygenmetning under 90% uten O2, hjertefrekvens over 130/minutt, systolisk blodtrykk under eller lik 90 mmHg og Glasgow Coma Scale under eller lik 13 som kriterier for å transportere til traumesenter/akuttsykehus med traumefunksjon, og for å utløse traumealarm. Forutsetningen for at dette skal være i stand til å selektere de syke fra de med mindre risiko er at målingene blir gjort korrekt.
Det nasjonale traumeregister skal registrere alle alvorlig skadde, og virke som kvalitetskontroll. For å kunne sammenligne sykehus eller pasientgrupper må vi kunne stole på at de data som registreres er korrekte.
Foto: Finnhems.
42 finske helikopterleger og HEMS paramedics skåret seks sykehistorier med alle opplysninger i den finske helikopterdatabase FinnHEMS. Forskerne så på overensstemmelse mellom sykehistoriene og registreringen. De brukte prosent overensstemmelse og Kappa-verdi (free marginal Kappa) som mål for presisjon og overensstemmelse.
Det var i alt 42 personer som registrerte sykehistoriene, 36 leger og 6 HEMS paramedics. Det var over 80% overensstemmelse i den delen som handlet om melding fra alarmsentralen. På samme måte var tidspunktene registrert med 80% overensstemmelse eller høyere.
De fysiologiske målinger var det mindre enighet om. Mange målinger skulle registreres ved ankomst til pasient og ved avlevering til sykehus. Det var generelt bedre overensstemmelse ved avlevering (72-91%) enn de første registreringer ved ankomst pasient (60-73% overensstemmelse). Glasgow Coma Scale skåre ble registrert bare en gang i behandlingsforløpet, her var enigheten 66%. Kappaverdiene tilsa en enighet som varierte fra bare marginalt over tilfeldigheter til god sikkerhet for enhetlig vurdering.
Hvordan skal vi tolke dette? En prehospital vurdering vil være beheftet med usikkerhet på grunn av arbeidsbetingelsene, tidspress og av og til flere pasienter. I dette tilfelle satt leger og redningspersoner i fred og ro på basen, med detaljerte kasuistikker som inneholdt opplysningene som skulle registreres, og skulle legge data inn i den databasen de brukte til daglig. Likevel oppnådde de ikke høy presisjon.
Når vi tenker på at kriteriene for traumealarm og destinasjon primært bygger på fysiologi på skadested (i tillegg til anatomiske skader og til dels skademekanisme) er dette bekymringsfullt. Fysiologi ved ankomst sykehus danner grunnlag for alle prediksjonsmodeller som brukes til å sammenligne dødelighet hos ulike pasientgrupper og ulike sykehus (Revised Trauma Score, TRISS, NORMIT, TARN). Blir det feil i registreringene er hele grunnlagt for skaderegistrering upålitelig.
Denne studien minner oss om det gamle jungelord i all databehandling: “Garbage in – garbage out”. Presisjonen blir ikke bedre enn det svakeste ledd. Hvis helikopterleger og HEMS paramedics ikke får det bedre til, hvordan er det da med registreringene inne på sykehus? Her er det antagelig noe vi ikke vet, og som noen bør se på.