Traumealarm eller ikke traumealarm ved mottak av skadde pasienter – hvorfor skal det være så vanskelig?

Del 5 av 4: Prehospital triage

Gjesteskribent: Trond Dehli

Gjennom 4 artikler har jeg prøvd å beskrive dagens system for triage ved mottak av potensielt alvorlig skadde pasienter på sykehus. Dagens praksis er ikke perfekt. De alvorligst skadde er de pasientene vi bygger opp systemene for, slik at de skal ha bedre mulighet til å overleve og mindre følgetilstander av sine skader. Intrahospitalt har innføringen av traumeteam, obligatoriske kurs som ATLS og mange andre tiltak sannsynligvis bidratt i riktig retning. Men som vist gjennom artiklene om triage; det er vanskelig å identifisere alle alvorlig skadde pasienter før ankomst sykehuset. Dette til tross for at det store flertallet er bragt til sykehuset i ambulanse eller helikopter, med helsepersonell tilstede som kan gjøre undersøkelser og vurdere om det foreligger alvorlig skadde.

Hvordan er det da i den prehospitale situasjonen? Like etter ulykken vil noen ringe AMK, og på bakgrunn av de opplysningene som innringer gir, må AMK-operatør vurdere om dette er en alvorlig skadet pasient eller ikke. Denne vurderingen gjøres med lite og mangelfull informasjon, og danner bakgrunn for hvor pasienten skal sendes og hvilke ressurser man sender ut til skadestedet. Sender man ut bilambulanse eller helikopter? Skal pasienten til legevakten eller sykehus? Er helikopteret opptatt på et annet oppdrag?

Man må anta at alvorlig skadde pasienter har nytte av at anestesilege sendes ut med bilambulanse eller helikopter. Basert på sparsom tilgjengelig informasjon må AMK vurdere og bestemme dette. Det blir også en form for triage, hvor korrekt triage er å sende ut anestesilege til de alvorlig skadde.

Hvor flinke er vi i Norge til å vurdere dette?

Det er 19 anestesilege bemannede helikoptre i Norge, i tillegg er det mulighet for anestesilege å være med utrykning med ambulansebil noen steder. I en studie fra 2017 viser Wisborg og medarbeidere at 51 % av alvorlig skadede blir tilbudt helsehjelp av anestesilege prehospitalt[1]. Resultatet bygger på en undersøkelse med data fra 3 av 4 traumesentre og 17 av 32 akuttsykehus med til sammen 3535 skadde pasienter innlagt på sykehus, hvorav 604 var alvorlig skadet med ISS>15.

For prehospitale tjenester som frakter primært til traumesentrene, var tallene litt bedre, 60 % av pasientene ble tilbudt anestesilege-ledet helsehjelp prehospitalt. For pasienter som ble fraktet til akuttsykehus, var tallene noe dårligere, 37 % av alvorlig skadde ble møtt av anestesilege utenfor sykehus.
Korrekt triage i dette materialet er altså 51 % totalt i den prehospitale situasjonen. Flere faktorer kan spille inn og påvirke dette tallet, som nærhet til sykehuset hvor tid vurderes som viktigere enn prehospital behandling, værforhold kan gjøre det vanskelig å rykke ut med legehelikpter m.m. Likevel står vi igjen med at halvparten av alvorlig skadde pasienter ikke er møtt av anestesilege utenfor sykehus, og det er verre ved akuttsykehus enn traumesenter. Ved triage før ankomst sykehuset, vurderes pasienten opp mot det kjente kriteriesettet, og da er korrekt triage i overkant av 70 %. Det betyr i praksis at helsepersonell på stedet gir bedre informasjon tilbake til AMK, og AMK treffer bedre på sine vurderinger om de skal utløse traumealarm eller ikke.

Ambulansetjenesten i Norge bruker triage systemer som beslutningsstøtte ved vurdering av dårlige pasienter inkludert de skadde. Systemer som er i bruk inkluderer Medisinsk Indeks, Manchester Triage System (MTS), Rapid Emergency Triage and Treatment System (RETTS) og South African Triage Scale Norge (SATS Norge). Det er ikke noe felles nasjonalt triage system, slik som akuttmottakene bruker ved vurdering av traumealarm.
Traumesenterne i Norge er lokalisert i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø som kjent. Det er også vist at rurale strøk har høyere dødelighet ved ulykker enn urbane strøk, langt vekk fra traumesentrene. Med andre ord er det større risiko for å dø av skade på landsbygda enn i en stor by. [2]

Det er ikke sikkert at høyere korrekt triage øker overlevelsen. Det er mange faktorer som påvirker mortalitet. Likevel er det grunn til å tro at bedre helsehjelp raskere kan gi bedre resultater. Et felles prehospitalt nasjonalt triage system som snakker godt med intrahospitale systemer er et naturlig skritt på veien til bedre resultater.

Som sagt innledningsvis er den viktigste utfordringen å identifisere alvorlig skade hos pasienten tidlig. Da kan vi også sette inn de betydelige ressursene vi har for å gjøre resultatet for pasienten best mulig. Lite informasjon, manglende informasjon og kanskje til og med feilinformasjon fra skadestedet gjør dette svært vanskelig for AMK å vurdere. Kriteriene nedenfor er allment akseptert som kriterier for å identifisere dem, de gjelder også prehospitalt. Som resultatene viser er det ikke et system som klarer å fange opp alle alvorlig skadde.

Referanser

1. Wisborg T, Ellensen EN, Svege I, Dehli T. Are severely injured trauma victims in Norway offered advanced pre-hospital care? National, retrospective, observational cohort. Acta Anaesthesiol. Scand. 2017;

2. Bakke HK, Hansen IS, Bendixen AB, Morild I, Lilleng PK, Wisborg T. Fatal injury as a function of rurality-a tale of two Norwegian counties. Scand. J. Trauma. Resusc. Emerg. Med. [Internet]. 2013;21:14.